”Du skal ikke studere så overhendig, Frank, du blir klein av det. Og ettersom jeg skjønner og forstår så kan du mer enn noen mann i byen, hva som det angår.
Frank tier.
Fortell oss nu ørlite om det du har lest og utgransket i dag.
Å de forstår det ikke, men Frank ymter ett og annet for at de kan få et lite innblikk i tingen, nevner verbalformer, suffikser, dissimilatoriske utstøtelser; han gjør seg meget, meget ringere og forklarer kasus, forklarer kjønn. Den ville taler, han har det i hodet, han får det ut gjennom munnen, lyder, et møysommelige tillært hjernespinn som sysselsetter ham natt og dag, fuglesnakk, en veldig ugreie. Han behandler det som noe dyrebart og fint, når småpikene gjentar et ord galt, retter han det, og den lille mann er full av størrelse derover, midt i sin lærde uvitenhet har han nådd skoleguttens skråsikkerhet. Ingen har lært ham å tenke seg om, under trykket av sin oppgave har han bare strevet fremover, det kunne ikke være tale om at han hadde skambrukt sin tid og sin kraft, han har redusert livet til språkkunnskaper, men kjenner seg ikke snytt. Så går han og går gjennom sin villmark, en tom og narraktig vandring ikke for å komme til noe, men ene og alene for å være en av dem som går gjennom villmarken. Det er hans arbeid på livstid.
Han kjeder sine tilhørere og faren gjesper, men går ikke så vidt som småpikene som reiser seg fra bordet. Frank merker deres frafall, det støter ham litt og han griner for det: Ja jeg skulle vakkert sitte her og lære dere noe!
- - -
Skolebestyreren er slitt etter eksamen, han sitter i slåbrok og tøfler og koser seg med en syntaks, han forfrisker seg. Det er intet i verden som en slik rolig og mild syntaks i et fremmed språk, så ren, uten all opphisselse, uten oppspinn.
Kom inn! Er det du, Frank? Det var morsomt. Kjenner du denne, Frank far? Har nettopp fått den, glimrende! Jeg skulle hatt denne syntaksen før eksamen, men her satt jeg og slet og forberedte meg i det gamle. Min datter har nemlig hatt fransken for meg i nesten hele året og da måtte jeg lese over igjen til eksamen. Det er jo så i vårt fag at kommer vi ut av øvelsen en tid så har vi glemt det vi kunne. Nå, men så er det gudskjelov behagelig å senke seg ned i det igjen, ikke sant? Å knele i det kjølige tempel og leskes av den gode lærdom.
Skolebestyreren var blitt gammel på disse år, et grått barn med visne øyne bak brillene (…) Den gamle filolog var ydmyk, var kuet ned av sitt liv og av selve sin levevei til å tenke beskjedent, ingen kunne briske seg mindre med sin filologi. Han nevnte aldri forskere, de store språkånder, forstod vel intet av dem, kjente vel knapt deres navn, hva skulle vel han med geniene! Hans kall var ikke å gjøre funn, han skulle bare lære, bare lære. Lære for akkurat så vidt å leve, lære for akkurat så vidt å kunne lede andre gjennom pensa til eksamen. Skolebestyreren hadde da gjort sitt. En mager og sørgelig tilværelse, fattigdom og åndsmørke, nedgang, slitasje og blindhet. Var det enda sinnsyke, var det enda skjebne, en himmelens dårskap, men det var menneskets, apekattens.”
Fra ”Konerne ved vannposten” (1920) av Knut Hamsun –
www.knutmichelsen.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Her kan dere kommentere blogginnleggene.