Django i 100 m/Hot Club de Norvege

FOR EN DJANGO-KVELD...

Fredrikstad og det flotte kulturhuset "St. Croix-huset" var nestsiste sted for turnéprosjektet til Hot Club de Norvege (Rikskonsertene) i høst. Hver kveld fra 4. november har de reist rundt og spilt for folk som vil høre Django Reinhardt-musikk med noen av verdens ledende musikere. Vi snakker om gitarister og fiolinister - flere med signøyer- eller rom-bakgrunn (i Norge skiller vi mellom de lett nedsettende "sigøynere" og "tatere" - de siste kom til Norge langt tidligere og har (i tillegg til norsk) et eget blandingsspråk omtrent som patois eller kreolsk i Karibia).

Hvem trekker fram denne rike musikk-, vise- og fortellertradisjonen i norsk kulturliv - i norsk kultur i det hele tatt? Sist (ikke-romani?) Alf Prøysen med sine "gamle viser", Elias Akselsen m.fl. synger fortsatt, men flere norske danseband (Ole Ivars bl.a.) kunne kanskje stått tydeligere fram? Og hvorfor ikke sette mer fokus på Åge Alexandersen og Terje Tyslands rom-bakgrunn (eller tar jeg feil?). Ja selv Nord-Norges mest kjente viseartist står i "tater"registeret, har hun betrodd meg (Tove Caroline Knutsen). I Sverige har vi Carl Jularbo og Cornelis Vreeswijk (uttales egt. "vresveik") m.fl. Sistnevnte ble aldri svensk statsborger (ikke godkjent språktest etter alle platene sine? - men pengene hans skulle de ha, til han lå i graven, se filmen "Cornelis" som går på kino i disse dager - og studer folkehemmets aldri hvilende byråkrater behandle sine syngende outsidere, sterkt!).

Det er den aldri hvilende Oslo-gutten Jon Larsen som leder an, inspirer og organiserer - og hans Hot Club de Norvege greier fortsatt å følge med i svingene - men denne kvelden måtte de til tider bare sitte og se på når de to gjestene - Adrien Moignard (bare 25 år og ikke av rom-folket?) og Florin Niculescue (43) dro til med improvisasjoner man sjelden hører i Norge. Kjennere av klassisk musikk hørte også Bach-innslag i felespillet til sistnevnte (og Django selv var ikke fremmed for slikt).

Synd at Fredrikstad-folk ikke greier sitte stille i et par timer. De løp - noen, ikke alle - som vaklende høns - både foran scenen og i trappene formedelst for stort alkohol-inntak - mer eller mindre under hele konserten. Men dette er visst et nytt norsk fenomen - og ikke noe spesielt for den vakre Østfold-byen: Det skal drikkes og tures og snakkes og vandres under alle typer konserter. Man insisterer simpelthen på ekstra-rus og ustø gange, akkurat som om verdens beste signøyer-jazz ikke er nok!

Musikerne tok det imidlertid med strålende humør... (det var verre med undertegnede og sidedamen...)

For en gammel amatørgitarist: Det franske gitarspillet her får både Knopfler og Clapton nesten til å fremstå som 3-grepsgitarister (bål-grep, som Jonas Fjeld sier). Clapton ble en gang spurt om verdens beste gitarist. Han svarte en norsk visesanger - Øystein Sunde selvsagt. Så mye for de store stjernenes viten om de virkelig store gitaristene i verden: Jimmy og Stochelo Rosenberg og den unge Adrien Moignard m.fl. - det er mange av dem nede på kontinentet. Her snakker vi om en egen klasse - der vi dødelige liksom blir stående med knekte nakker... (og klippet under var ikke det råeste denne kvelden).

De andre må øve hver time, hver dag resten av livet for i det hele tatt å kunne forsøke muligens å kunne (mange hypotetiske konjunktiver altså) - nærme seg det de presterer på scenen. Bare den som selv har sittet noen timer med gitaren aner dulgt hva som kreves her... - ja sover de med gitaren i senga? Selvsagt gjør de det.

Ja også felespillet - ikke verst? Selv vår egen lett opprskrytte Trønder-Arve blir liten her aner det meg...

www.knutmichelsen.no


Se videoklipp under - beklager kvaliteten (det lille reservekameraet denne gangen - var det lov å filme?).

En skole først og fremst av og for middelklassens kvinner?

Debatten om feminiseringen av skolen er ikke ny. Den dukker opp med jevne mellomrom, sist i Utdanning 20.8 der Gjermund Almaas lufter tanken i forbindelse med de noe ulike skoleprestasjonene til gutter og jenter.

Skoleforskerne bak Utdanningsspeilet (Utdanningsdirektoratet) antyder to hovedårsaker til frafall i vgs.: Elevenes sosiale bakgrunn (foreldrenes utdanning og yrke) og grunnskolekarakterene. Minoritetsspråklige har også et noe høyere frafall (særlig gutta). Og jenter generelt gjør det vesentlig bedre enn gutter. Det er også store geografiske forskjeller i Norge ndg. frafall.

Ønsker man som skoleleder å bli “god på frafall”, vet man altså hvilke grupper man skal gå etter: Etniske norske jenter fra møblerte hjem i rustikke eller finere bystrøk og forsteder – og unngå yrkesfag for enhver pris.

Profilen likner mistenkelig på den norske gjennomsnittslæreren rekruttert fra den kvinnelige middelklassen. Skolebyråkratiet har også en god andel rekruttert fra samme samfunnssjikt - og legger vel føringer på en skole som mer og mer drives etter normene fra det vi noe odiøst kan kalle det kvinnelige småborgerskapet (med alle dets heldige og uheldige utvekster).

I dette lys kan vi antakelig forstå den kanskje noe uberettigede forakten overfor skolen fra det vi noe løselig kan kalle arbeiderklassen – og overklassen. Hva har DE å hente i en slik skole? Overklassen vil ha alternative private løsninger – arbeiderklassen vil reformere skolen - eller velger den rett og slett bort (jfr. frafallsstatistikken for y-fag i vgs.).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor yrkesfagelever, ofte fra arbeiderklassen, ikke har lovfestet rett til lærlingeplass mens elevrettighetene ellers står i kø i det norske samfunnet. Og staten, i stort monn styrt etter statsfeministiske prinsipper (“kvinner oppfordres til å søke”), er dårligst av alle på tilbudsiden der mulighetene og ressursene antakelig er størst.

Bare i et slik lys er det kanskje mulig å forstå hvorfor en øvre grense på fravær for å få karakter i vgs. falt bort (Møglestumodellen). Selvregulerte, flinke jenter (med pes hjemmefra) trenger ikke mer overstyrt kontroll – de har nok med den inni seg. Det skjønte landslagstrener Marit Breivik etter hvert, og jentene på håndball-landslaget spilte seg fram til gull og glitter. Men for mer umodne og impulsive gutter fra arbeiderklassen (de ligger ofte minst et par år etter jentene i modenhet), er slike mangler på strikte rammer ofte ødeleggende (“gutter trenger fem ganger mer oppdragelse enn jenter,” uttaler drevne foreldre med barn av begge kjønn).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor minoritetsspråklige elever som velger studiespesialiserende i vgs., nå avkreves standpunkt og trekkeksamen i skriftlig sidemål vg3, oftest nynorsk. Det er et rent elitistisk krav kamuflert som “likhet for alle” eller at man vil ha bort misbruk av læreplanverket. “Ein skal ha rett til fritak ut frå språkkompetanse, ikkje ut frå opphav eller etnisitet,” uttaler Utdanningsdirektoratets kvinne. Men da må man igjen se bort fra samene i Norge som egen etnisk gruppe – de ikke har nynorsk sidemål, men rett på tospråklig opplæring.

For over ti år siden skrev jeg at mange lydige og svært pliktoppfyllende kvinner i skolen levde i symbiose med statsbyråkratiet – og høstet storm i mediene. Begrepet “statsfeminisme” mener jeg for øvrig er mitt barn (og ønsker kred for det i Språkrådet).

Debatten som gikk i Aftenposten for en stund tilbake mellom en kvinnelig administrativ toppleder og en mannlig professor ved et universitet (en reprise fra en høyskole i samme by), viser et kvinnelig meritokrati som er svært hårsår for kritikk. Ja de har visst en egen unik og selvbestaltet rett til ikke å bli kikket i kortene, virker det som (sammen med muslimske ledere). Nesten alt tas personlig, offer-rollen står klar til bruk bak hvert sceneskifte, intimpisken svinges og skillet person/sak er umulig å opprettholde.

Slik skjules makt og prioriteringer i et samfunn. Utdanningsdirektoratet – de som kanskje egentlig styrer Skole-Norge - griper stadig vekk til samme strategi. Nærmest all kritikk er usaklig – og de går så mentalt i hi og deltar sjelden i samfunnsdebatten (unntak fins). På sosiale medier er de knapt å se lenger - og er de der, er det ikke akkurat dialogfølelsen man får. Og de kvinnelige ansatte i direktoratet er mest hårsåre, virker det som.

For ikke å havne i misogyniens grumsete farvann, et sitat fra cand.scient. Ida Solheim i Aftenposten 22.8.10:

“I Norge har vi Statens strålevern med late (ikke-tenkende) profesjonelle og ideologiske funksjonærer. De avviser ethvert kritisk spørsmål. Det finnes ingen ankeinstans for deres uttalelser; de har bukten og begge endene, og de har allierte innen forskningen. Lignende eksempler finnes på andre områder. Når selv forskerne er ideologiske funksjonærer, og mottagerne av resultatene er late profesjonelle i en dominerende statsforvaltning, er det ikke underlig at samfunnskritikken stilner. Er det slik Vesten knebler sine intellektuelle? Med betydelig økonomisk gevinst i bakgrunnen, blir det enda verre. Stat og næringsliv har de samme mål: status quo og mer penger i kassen. Vil vi ha det slik?”

Det er nå et folkelig opprør mot arrogansen i det norske styringsverket utløst bl.a. av “monstermastene” i Hardanger. Det kan slå hardt ut for de rødgrønne de neste valgene. Ja hele direktorat og fagmiljøer kan forsvinne dersom Siv Jensen får råde. Ny kommunikasjonsstrategi er kanskje på høy tid?

http://www.knutmichelsen.no/

Den forferdelige ungdommen - og Herbie Hancock

Det jevne og til tider lett imbesille syt man av og til kan oppleve (også i skolen dessverre) - over ungdom som ikke får til noe, som protester (uten grunn), som ikke hører etter, som ikke gidder noe, som ikke greier å lære seg ting eller konsentrere seg om noe -

avløses av og til av lyse øyeblikk - som dette - KJK spillende Herbie Hancock - Cantelope Island...

Legg også merke til den bærbare Mac-en som en integrert del av kibårdet.

For å si det med modernisten Hamsun: "Jeg tror han kan blive til noget, men der må meget arbeide til, ingen kommer sovende til sitt mesterverk." Ja han visste vel hva han snakket om, den mannen.

Vellykket og vakker undergangsstemning i Kolben

En morogjøk har sammenliknet Magnhild Meltveit Kleppas glede over statsrådsjobben i Samferdselsdepartementet med Edward J. Smiths kapteinsjobb på Titanic – altså søt kløe etterfulgt av sur svie, ja havari.

Havari kan man ikke snakke om ved SCENARIOs premiereoppføring i Kolben på Kolbotn tirsdag 28. april av den berømte og prisbelønte Broadway-musikalen ”Titanic” fra 1997 (med over 800 oppføringer). Her stemte det meste, både scenografi, koreografi, lyssetting, musikk og ikke minst tidsriktige drakter og kostymer. Til og med irsk Riverdance fulgte med - og spillegleden fra scenen smittet raskt over på en fullsatt sal.

Tiden er sent i La Belle Époque, rett før første verdenskrig og den siste store emigrasjonen fra Europa til Amerika. Titanic var skipet som ikke kunne synke – og som sank etter kollisjon med et isfjell på sin jomfrutur fra Southampton til New York der flere banale sikkerhetsforanstaltninger ble brutt. En toppstyrt katastrofe der hovedgjerningsmannen overlevde, mens en liten norsk småby mistet livet (1500 personer med stort og smått). Plottet virker mer enn aktuelt i dag – med innslag av hybris, pengebegjær, kynisme og ikke minst mangel på kommunikasjon mellom grunnplan og ledelse. Har vi hørt det før?

I tillegg har forestillingen selvsagt innslag av de evige tre: kjærligheten, havet og døden samt en porsjon humor og spark oppover. Ikke rart folk gikk kvinne og mann av huse i New York for å se og høre dette. SCENARIO gjorde det denne gangen også best i korpartiene mens soloprestasjonene varierte. Slik skal det også være i en amatørforestilling - selv om sceneartistene fra Oppegård nå har holdt på i så mange år og har trukket til seg så mange scenevante og dyktige folk, at skillet profesjonell/amatør er vanskelig å merke.

Best likte vi telegrafisten, stuerten, fyrbøteren og ikke minst de unge Katiene denne gangen. Men det er vanskelig å se at andre enn Sven Torneberg kunne fylt rollen som kaptein Smith på det dødsdømte og storslåtte skipet. 3. klasse og nederst ved bordenden (og sist til livbåtene) var denne kvelden kanskje også hakket hvassere enn fiffen på øverste dekk? 12 oppføringer frem til 12. mai. Regi: Liv Ragnhild Sømme Torneberg. Løp og kjøp!

De foraktelige filologene, apekattenes dårskap – frafallets årsak…

”Du skal ikke studere så overhendig, Frank, du blir klein av det. Og ettersom jeg skjønner og forstår så kan du mer enn noen mann i byen, hva som det angår.

Frank tier.

Fortell oss nu ørlite om det du har lest og utgransket i dag.

Å de forstår det ikke, men Frank ymter ett og annet for at de kan få et lite innblikk i tingen, nevner verbalformer, suffikser, dissimilatoriske utstøtelser; han gjør seg meget, meget ringere og forklarer kasus, forklarer kjønn. Den ville taler, han har det i hodet, han får det ut gjennom munnen, lyder, et møysommelige tillært hjernespinn som sysselsetter ham natt og dag, fuglesnakk, en veldig ugreie. Han behandler det som noe dyrebart og fint, når småpikene gjentar et ord galt, retter han det, og den lille mann er full av størrelse derover, midt i sin lærde uvitenhet har han nådd skoleguttens skråsikkerhet. Ingen har lært ham å tenke seg om, under trykket av sin oppgave har han bare strevet fremover, det kunne ikke være tale om at han hadde skambrukt sin tid og sin kraft, han har redusert livet til språkkunnskaper, men kjenner seg ikke snytt. Så går han og går gjennom sin villmark, en tom og narraktig vandring ikke for å komme til noe, men ene og alene for å være en av dem som går gjennom villmarken. Det er hans arbeid på livstid.

Han kjeder sine tilhørere og faren gjesper, men går ikke så vidt som småpikene som reiser seg fra bordet. Frank merker deres frafall, det støter ham litt og han griner for det: Ja jeg skulle vakkert sitte her og lære dere noe!
- - -
Skolebestyreren er slitt etter eksamen, han sitter i slåbrok og tøfler og koser seg med en syntaks, han forfrisker seg. Det er intet i verden som en slik rolig og mild syntaks i et fremmed språk, så ren, uten all opphisselse, uten oppspinn.

Kom inn! Er det du, Frank? Det var morsomt. Kjenner du denne, Frank far? Har nettopp fått den, glimrende! Jeg skulle hatt denne syntaksen før eksamen, men her satt jeg og slet og forberedte meg i det gamle. Min datter har nemlig hatt fransken for meg i nesten hele året og da måtte jeg lese over igjen til eksamen. Det er jo så i vårt fag at kommer vi ut av øvelsen en tid så har vi glemt det vi kunne. Nå, men så er det gudskjelov behagelig å senke seg ned i det igjen, ikke sant? Å knele i det kjølige tempel og leskes av den gode lærdom.

Skolebestyreren var blitt gammel på disse år, et grått barn med visne øyne bak brillene (…) Den gamle filolog var ydmyk, var kuet ned av sitt liv og av selve sin levevei til å tenke beskjedent, ingen kunne briske seg mindre med sin filologi. Han nevnte aldri forskere, de store språkånder, forstod vel intet av dem, kjente vel knapt deres navn, hva skulle vel han med geniene! Hans kall var ikke å gjøre funn, han skulle bare lære, bare lære. Lære for akkurat så vidt å leve, lære for akkurat så vidt å kunne lede andre gjennom pensa til eksamen. Skolebestyreren hadde da gjort sitt. En mager og sørgelig tilværelse, fattigdom og åndsmørke, nedgang, slitasje og blindhet. Var det enda sinnsyke, var det enda skjebne, en himmelens dårskap, men det var menneskets, apekattens.”

Fra ”Konerne ved vannposten” (1920) av Knut Hamsun –

www.knutmichelsen.no