Vellykket og vakker undergangsstemning i Kolben

En morogjøk har sammenliknet Magnhild Meltveit Kleppas glede over statsrådsjobben i Samferdselsdepartementet med Edward J. Smiths kapteinsjobb på Titanic – altså søt kløe etterfulgt av sur svie, ja havari.

Havari kan man ikke snakke om ved SCENARIOs premiereoppføring i Kolben på Kolbotn tirsdag 28. april av den berømte og prisbelønte Broadway-musikalen ”Titanic” fra 1997 (med over 800 oppføringer). Her stemte det meste, både scenografi, koreografi, lyssetting, musikk og ikke minst tidsriktige drakter og kostymer. Til og med irsk Riverdance fulgte med - og spillegleden fra scenen smittet raskt over på en fullsatt sal.

Tiden er sent i La Belle Époque, rett før første verdenskrig og den siste store emigrasjonen fra Europa til Amerika. Titanic var skipet som ikke kunne synke – og som sank etter kollisjon med et isfjell på sin jomfrutur fra Southampton til New York der flere banale sikkerhetsforanstaltninger ble brutt. En toppstyrt katastrofe der hovedgjerningsmannen overlevde, mens en liten norsk småby mistet livet (1500 personer med stort og smått). Plottet virker mer enn aktuelt i dag – med innslag av hybris, pengebegjær, kynisme og ikke minst mangel på kommunikasjon mellom grunnplan og ledelse. Har vi hørt det før?

I tillegg har forestillingen selvsagt innslag av de evige tre: kjærligheten, havet og døden samt en porsjon humor og spark oppover. Ikke rart folk gikk kvinne og mann av huse i New York for å se og høre dette. SCENARIO gjorde det denne gangen også best i korpartiene mens soloprestasjonene varierte. Slik skal det også være i en amatørforestilling - selv om sceneartistene fra Oppegård nå har holdt på i så mange år og har trukket til seg så mange scenevante og dyktige folk, at skillet profesjonell/amatør er vanskelig å merke.

Best likte vi telegrafisten, stuerten, fyrbøteren og ikke minst de unge Katiene denne gangen. Men det er vanskelig å se at andre enn Sven Torneberg kunne fylt rollen som kaptein Smith på det dødsdømte og storslåtte skipet. 3. klasse og nederst ved bordenden (og sist til livbåtene) var denne kvelden kanskje også hakket hvassere enn fiffen på øverste dekk? 12 oppføringer frem til 12. mai. Regi: Liv Ragnhild Sømme Torneberg. Løp og kjøp!

De foraktelige filologene, apekattenes dårskap – frafallets årsak…

”Du skal ikke studere så overhendig, Frank, du blir klein av det. Og ettersom jeg skjønner og forstår så kan du mer enn noen mann i byen, hva som det angår.

Frank tier.

Fortell oss nu ørlite om det du har lest og utgransket i dag.

Å de forstår det ikke, men Frank ymter ett og annet for at de kan få et lite innblikk i tingen, nevner verbalformer, suffikser, dissimilatoriske utstøtelser; han gjør seg meget, meget ringere og forklarer kasus, forklarer kjønn. Den ville taler, han har det i hodet, han får det ut gjennom munnen, lyder, et møysommelige tillært hjernespinn som sysselsetter ham natt og dag, fuglesnakk, en veldig ugreie. Han behandler det som noe dyrebart og fint, når småpikene gjentar et ord galt, retter han det, og den lille mann er full av størrelse derover, midt i sin lærde uvitenhet har han nådd skoleguttens skråsikkerhet. Ingen har lært ham å tenke seg om, under trykket av sin oppgave har han bare strevet fremover, det kunne ikke være tale om at han hadde skambrukt sin tid og sin kraft, han har redusert livet til språkkunnskaper, men kjenner seg ikke snytt. Så går han og går gjennom sin villmark, en tom og narraktig vandring ikke for å komme til noe, men ene og alene for å være en av dem som går gjennom villmarken. Det er hans arbeid på livstid.

Han kjeder sine tilhørere og faren gjesper, men går ikke så vidt som småpikene som reiser seg fra bordet. Frank merker deres frafall, det støter ham litt og han griner for det: Ja jeg skulle vakkert sitte her og lære dere noe!
- - -
Skolebestyreren er slitt etter eksamen, han sitter i slåbrok og tøfler og koser seg med en syntaks, han forfrisker seg. Det er intet i verden som en slik rolig og mild syntaks i et fremmed språk, så ren, uten all opphisselse, uten oppspinn.

Kom inn! Er det du, Frank? Det var morsomt. Kjenner du denne, Frank far? Har nettopp fått den, glimrende! Jeg skulle hatt denne syntaksen før eksamen, men her satt jeg og slet og forberedte meg i det gamle. Min datter har nemlig hatt fransken for meg i nesten hele året og da måtte jeg lese over igjen til eksamen. Det er jo så i vårt fag at kommer vi ut av øvelsen en tid så har vi glemt det vi kunne. Nå, men så er det gudskjelov behagelig å senke seg ned i det igjen, ikke sant? Å knele i det kjølige tempel og leskes av den gode lærdom.

Skolebestyreren var blitt gammel på disse år, et grått barn med visne øyne bak brillene (…) Den gamle filolog var ydmyk, var kuet ned av sitt liv og av selve sin levevei til å tenke beskjedent, ingen kunne briske seg mindre med sin filologi. Han nevnte aldri forskere, de store språkånder, forstod vel intet av dem, kjente vel knapt deres navn, hva skulle vel han med geniene! Hans kall var ikke å gjøre funn, han skulle bare lære, bare lære. Lære for akkurat så vidt å leve, lære for akkurat så vidt å kunne lede andre gjennom pensa til eksamen. Skolebestyreren hadde da gjort sitt. En mager og sørgelig tilværelse, fattigdom og åndsmørke, nedgang, slitasje og blindhet. Var det enda sinnsyke, var det enda skjebne, en himmelens dårskap, men det var menneskets, apekattens.”

Fra ”Konerne ved vannposten” (1920) av Knut Hamsun –

www.knutmichelsen.no

Alle skal til Køben - men hva skal de der...? Reise i desember 2007.

av Knut Michelsen, Cand. Clip og Lim

Reisen eller skoleturen til København ligger ute på nettet allerede:
Fx her!

www.knutmichelsen.no