onsdag 29. juli 2015

I Evert Taubes fotspor - eller hvor er Colla Bella? Reise til Italia i mai 2006.

Etter en Taube-konsert i Engelsviken nylig, minnes man en tur til Italia - for å finne Colla Bella:

....
Ja er Colla Bella i Evert Taubes Fritjof i Arkadien et virkelig sted – eller en ren dikterisk oppfinnelse? Mange Taube-venner og Taube-elskere har stilt seg spørsmålet, men ingen har hittil lykkes å gi et godt svar. Den svenske visedikteren var på reise til Roma i 1920, men gjorde et lengre opphold i den lille, fasjonable badebyen San Remo på den vestlige delen av den italienske rivieraen. Her traff han også for første gang kunstneren Astri Bergman som han senere giftet seg med. Landskapet heter Liguria og kyststrekningen er også kalt Riviera dei Fiori eller Blomsterkysten. I en annen mindre kjent, men langt vakrere vise skildrer Taube det slik:

"Hölj mig, Liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval!
Skänk sinnena ro, tanken vila och frid."

Mitt ærend i Italia denne gangen var altså ene og alene og finne Taubes Colla Bella. Ville jeg lykkes - på en kort uke? I fjellene over San Remo var det i hvert fall så grønt og blomsterduftende og vakkert at selv en fjellvant nordmann kunne miste pusten. Men hvor i all verden skulle man begynne å lete for å finne Evert Taubes Colla Bella – eller Den vakre åsen – om den fantes?

Kartene for hånden hjalp meg lite – og folk på hotellene kjenner ikke navnet. Reisehåndbøkene og flere svenske nettsteder peker ut flere alternativer: Taube alias Fritjof Andersson har spasert rett opp en av veiene fra San Remo og satt seg på en av høydene over byen. En annen kilde nevner en utsikt ved byen Castellar nord for den franske byen Menton rett over grensen. En tredje mener imidlertid med sikkerhet at stedet Colla Bella ligger ved den lille byen Verezzo nordøst for San Remo, men var det Taubes Colla Bella? Landskapet beskrevet i det berømte førsteverset stemmer dårlig med alle tre stedene:

"På Colla Bellas höjd, där geten skuttar
och glesa furar skugga ginst och sand,
där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder
och provencalska bergens blåa bård.
Där doftar kaprifolium och fläder
där kan man vandra ostörd utan kläder
långt ner i dalen ligger närmsta gård."




Nei, dette kan ikke være Taubes Colla Bella! Og svensken og Taube-eksperten Ivar A Skifjeld som har tatt bildet ved byen Verezzo, tviler også sterkt selv og avfinner seg med at han aldri fant Taubes Colla Bella. Synd, for han var ikke langt unna.






Nei, dette kan heller ikke være Taubes franske Colla Bella. Men utsikten var fin den! Bildet er tatt av norske Marit Engdal.

Da er det langt mer trolig at Taube har gått opp lenger vest, fra kystbyen Bordighera mot den lille landsbyen Negi. Han har med seg ”en korg” med mat og vin, så noen fjellklatring er ikke dette. Han har tatt en avstikker fra landsbyveien, for han tar av seg i den varme solen og vandrer ”ostörd utan kläder”. Men å gå utenfor stiene i dette fjellandskapet er nesten umulig, det fikk jeg selv smertelig erfare. Og veien til Negi er gjengrodd og ufremkommelig, ja man når ikke en gang opp til den øverste gården. Over ligger imidlertid en furukledd ås eller bergkant, og dalen nedenfor snor seg ned mot en palmekledd strand og utenfor ligger det liguriske havet. Og i ”siktigt väder” kan man sikkert ane Corsica eller et speilbilde av fjellene på øya.

Så langt kom man altså – etter tre dagers leting. Ett eller annet sted der opp satt han, den svenske visedikteren og ble inspirert til tekster og melodier som er blitt folkeeie i hele Norden. Blomsterduften er svimlende og man sitter formelig i en grønn oase, nå som for snart hundre år siden. Men noe mangler her… Kan man se konturene av fjellene i Provence fra åsryggen der borte? – Fjellene bak meg virker langt høyere?



Så langt kom man altså – etter tre dagers leting. Men Taubes Colla Bella ligger neppe på denne høyden heller…

Jeg har imidlertid tatt med meg et gammelt kart resepsjonisten Tullia Rossi på hotell Royal Esplanade i Diano Marina fant i resepsjonsskuffen på hotellet. Og etter en lengre saumfaring av hele kartet, dukker plutselig navnet ”Colla Bella” opp, langt lenger vest og langt høyere, på rundt 600 meter over havet! – Jeg sitter rett og slett i nabodalen! Veien opp til Taubes sted går via den lille byen Dolceácqua ved elven Nervia der Claude Monet malte flere berømte landskapsbilder i 1884.




Resepsjonisten Tullia Rossi på hotell Royal Esplanade i Diano Marina som fant det gamle kartet der Colla Bella står avtegnet. På nye kart fins ikke navnet. Den vakre byen Dolceácqua nord for Ventimiglia ligger i dalbunnen nedenfor Taubes inspirasjonssted.







Ingen Colla Bella fins på moderne kart lenger!











Dolceácqua ved elven Nervia, byen der Evert Taube med stor sannsynlighet startet sin spasertur. Veien opp til Colla Bella er imidlertid kronglete og dårlig, selv for en sprek scooter.







Men veien opp derfra er så kronglete og veidekket så dårlig, så har man scooter, er det lettere å ta den nye veien opp mot Perinaldo med oppkjøring litt lenger øst mot kystbyen Bordighera. Rett før fjell-landsbyen, tar man av mot Apricale, men svinger av mot venstre opp på øverste punkt på fjellryggen, stedet heter Colla Bella!


Colla Bella er toppen som skimtes mellom de to telefonstolpene!
Men Taube satt neppe og hadde sin lunsj ved veien? Hva sier teksten? Eksakt! Han sitter på høyden av Colla Bella, og de øverste gårdene i dalen ligger nedenfor ham. Det er beitende dyr der, spredte furutrær, ginst, dvs. små gule blomster, og sand. Men han sitter i en ”grön oas” og ser en ”eng som sluttar ner mot en vindal…” og han ser ikke minst ”provencalska bergens blåa bård” og han kjenner duften av ”kaprifolium og fläder” (hvite hyllebærblomster).




…och glesa furar skugga ginst och sand,…




Colla Bella er fullt av gjengrodde stier etter gjetende dyr og flere forlatte gjeterhytter og tomme vanntrau! Blomsterduften er bedøvende allerede i mai…

Vi må altså til Colla Bellas høyeste punkt, utover årsryggen. Veien dit er lang og kronglete, full av gjengrodde dyrestier, to nedlagte gjeterhytter, noen gamle vanntrau. De små gule blomstene lyser opp i sandjorda mellom spredte furutrær, krattet er ugjennomtrengelig og jeg går meg fast flere ganger. Etter en time i solsteken når jeg på den ytterste toppen, et halvt nedrevet stentårn markerer utkikkspunktet og bildet er som følger:

En fantastisk panoramautsikt mot det liguriske havet, en grønn eng ned mot dalen som slynger seg ned mot stranden helt der nede, en gammel gård en halv kilometer lenger nede kan skimtes i det grønne, og fjellene i Provence mot vest avtegner seg som to-tre blåfargete border i horisonten!



…där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder…




...och provencalska bergens blåa bård...

Om Colla Bella i visa Fritjof i Arkadien finnes, må det være her! Her satt han altså, den 30 år gamle Evert Taube, naken med ryggen mot stentårnet og nøt sin nistekurv og sin vin og lot sine tanker vandre. Om de tre nakne kvinnene han senere møtte på turen, er oppdiktet eller ikke, kan man jo fable om. Men huldreskikkelser i et mannesinn er et kjent fenomen fra en mer kysk og tabubelagt tidsalder.

På vei ned sjekker jeg for sikkerhets skyld min nye viten om Evert Taubes Colla Bella – jeg svinger inn til et overnattingssted og peker på fjelltoppen ytterst på åsryggen og sier ”Colla Bella?” til den kvinnelige husverten og smiler sliten, men seiersvant! Hun rister imidlertid på hodet: ”Roccini!” – som antakelig betyr Det lille fjellet. ”Dét er Colla Bella!” sier hun på italiensk og peker opp mot et gammel nedlagt hotell oppe på åskammen til venstre. Stedet kan være fra begynnelsen av 1900-tallet, kanskje eldre, kanskje yngre.



”Dét er Colla Bella!” sier hun…

Colla Bella - et hotell? Har Evert Taube lurt oss alle? – Eller kanskje den svenske visedikteren satt på hotellet og skrev, mens sjømannen Fritjof Andersson satt ute på Roccini og drømte seg bort? Gud vet, og også dikternes veier er som kjent uransakelige…

Åkke som, tenker jeg. Som Evert Taube har også andre nordiske kunstnere funnet sine steder i Liguria. Blant annet den nylig avdøde billedhuggeren Fritz Røed (han med sverdene i Hafrsfjord) og Frans Widerberg i Villa Faraldi rett nordøst for badebyen Diano Marina, og Thor Heyerdahls navn lyser fortsatt på en infotavle i Colle Micheri i Laiguéglia litt lenger øst innover kysten. Disse stedene er i hvert fall mer enn dikteriske konstruksjoner. Jeg dro dit også, men det er en annen historie…

Knut Michelsen, Ås, 14. mai 2006


PS: Veikrysset jeg står i på bloggen og fotograferer, er - etter husken - V-en nedenfor navnet Perinaldo. Der skal man ta til venstre mot Apricale (men bare opp til toppen av fjellet). Når veien svinger litt til venstre igjen på toppen - før det bærer nedover igjen etter husken - ligger det halvt nedrevne steintårnet ute på tuppen der (ca. en cm til venstre for P-en i Perinaldo?). 



3 kommentarer:

  1. Hei Knut :-)
    Ønsket bare å skrive en liten kommentar til deg her å si at du har en interessant blogg med mye god lesing. Jeg er selv blogger å skriver om livet mitt å alt jeg opplever på veien. Håper du kommer innom bloggen min å hilser på en gang :-)

    SvarSlett
  2. Hei! Prøvde å sende deg en e-post, men den adressen som ligger på bloggen din stemmer visst ikke? (knmich@online.no).
    mvh Ingar
    http://ingar-historymatters.blogspot.no/

    SvarSlett

Her kan dere kommentere blogginnleggene.