Selvspeiling - gammel europeisk tradisjon

Gammel versjon: Diego Velázquez: Las Meninas (1656)



Moderne versjon: Pablo Picasso

Til minne om Per Oscarsson

Henning Carlsen kaller sin egen 40 år gamle filmatisering av «Sult» for et mirakel.
FILMENS JEG-PERSON: Svenske Per Oscarsson gjør et brutalt nærgående og intuitivt spilt portrett av den hungrende jeg-personen i Henning Carlsens film fra 1966.

- Filmen ble et mirakel fordi alt klaffet. Fotograferingen var sublim, musikken perfekt, Per Oscarsson spilte fantastisk, filmteamet jobbet optimalt. Og dessuten er jo historien enestående, mente regissør Henning Carlsen (79) da han i går besøkte de sentrale stedene i Knut Hamsuns verdensberømte Oslo-roman (dengang, i 1890, kalt Kristiania).

- Regissøren da?

- Han var bare heldig, smiler Carlsen.


Hel-skandinavisk
Knapt noen filmatisering - selv i verdensmålestokk - har holdt seg så godt som 1966-utgaven av «Sult», skutt i sort-hvitt på en tid da filmbransjen hadde gått over til farger. Regissøren var dansk, hovedrolleinnehaveren svensk, og filmen ble i sin helhet skutt i Norges hovedstad Oslo.

I går var Henning Carlsen invitert av Hamsunselskapet på litterær byvandring i jeg-personens fotspor. Etterpå fortalte han de frammøtte tilhørere om hvordan filmen «Sult» ble til, og hvilke grep han gjorde i forbindelse med filmatiseringen rundt om i Oslo i 1965.

- En av grunnene til at filmen fortsatt lever, er at vi gjorde den i sort-hvitt. I farger ville filmen vært død i dag, slår Carlsen fast.


Tror ikke den dør
- En annen viktig grunn til at den lever, er at vi gjorde tidsbegrepet så uklart som mulig, og sånn sett unngikk å lage en kostymefilm. Hamsun skrev «Sult» i 1890, med handling i 1890. Med andre ord var det en samtidsroman, ikke en historisk roman.

I vår filmatisering skal det kunne framgå av små detaljer at handlingen foregår i 1890, men vi har ikke understreket dette. Vi valgte bevisst å neglisjere tidsaspektet tildels. I sort-hvitt, og med bare antydende referanser til 1890-tallet, fikk filmen et tidløst preg som gjør at den ikke døde, mener Carlsen.

- Kommer den noensinne til å dø?

- Det er mye som tyder på at når en film lever i 40 år, så kommer den heller ikke til å dø.


Tapte for fransk film
I disse bejublede norske Cannes-tider kan det være greit å repetere at «Sult» skapte voldsom begeistring på verdens viktigste filmfestival for 40 år siden. Per Oscarsson fikk gullpalmen som beste skuespiller. Men prisen for beste film fikk «Sult» aldri. Ifølge Henning Carlsen skyldtes dette et justismord:

- Jeg har i ettertid blitt kjent med mange av jurymedlemmene, og fått bekreftet at det var et juryflertall for «Sult». Men juryen ble manipulert av festivaldirektøren, en fransk film skulle vinne, det var bestemt på forhånd. Dessverre fikk «En mann og en kvinne» gullpalmen. Prøv å se den filmen i dag, sier Carlsen og snøfter inni sitt grå skjegg.

- Det ble heller ingen Oscar-nominasjon?

- Nei, også her ble «Sult» offer for ignoranse. Pakken med filmen kom uåpnet tilbake fra akademiet. Hvorfor vet jeg ikke. «En mann og en kvinne» vant Oscar for beste fremmedspråklige film.


- «Sult» er høydepunktet
Priser eller ikke. Filmelskere over hele verden holder «Sult» for å være et mesterverk. Siden har Henning Carlsen, som er personlig venn med en superregissør som Francis Ford Coppola, jobbet med et utall filmer.

Både danske og internasjonale. (Tidlig på 1990-tallet regisserte han sågar en ny Hamsun-film, «Pan», skutt på Kjerringøy i Bodø.) Carlsen opplevde at alt han gjorde etter 1966, ble målt opp mot «Sult»:

- Standardfrasen er at «dette er en meget god film - men ikke like god som «Sult»», humrer Carlsen. Han er enig selv:

- Sult» er høydepunktet i min karriere. Den beste filmen jeg har lagd. Men størsteparten av æren skal Per Oscarsson ha. Hans intuitive spill gjorde at vi aldri visste hvilken retning han kom til å bevege seg i, hvilke gester han kom til å gjøre. Dette gjorde fotografen årvåken, han lærte seg å følge Oscarssons minste bevegelser. Noe som bidro til å gi filmen det subjektive uttrykket den også skulle ha.

- Opppfatter du «Sult» som som en roman og en film om fysisk sult?

- Det også. Men den handler minst like mye om en sult etter ære, annerkjennelse og evne til å forsørge seg selv.


Slik fant han Oscarsson
At «Sult» i det hele tatt ble film, skyldtes at Henning Carlsen et par år før 1965 jobbet med en svensk skuespiller som var fryktelig tynn.

- Jeg hadde lest «Sult» flere ganger, første gang som 14-åring. Boka levde i meg. Mens jeg jobbet med denne tynne skuespillerenm, fikk jeg det for meg at han faktisk kunne spille den utsultede jeg-personen i «Sult». Vedkommende ville også gjerne, men kunne ikke. Så fikk jeg tips om denne Per Oscarsson. Jeg kontaktet ham, og han gjorde en fantastisk performance for meg. Han overbeviste meg der og da.

Veien ble likevel lang med hensyn til finansiering. Carlsen var selv nødt til å skyte inn penger, og ble dermed medprodusent:

- Det angrer jeg ikke på i dag. Alle filmer som lever i 40 år blir en kommersiell suksess. Også «Sult». Den er nylig kommet ut på dvd, med masse ekstramateriale. Blant annet viktige scener som ble utelatt, strålende nøkkelscener, som pussig nok i sitt fravær løftet fram de små scenene og gjorde filmen til det den er i dag.

Man snakker om behovet for å «kill your darlings». Det var det jeg bedrev på klipperommet i 1965 - jeg fjernet masse. Alt finnes på denne dvd'en, som er tekstet på hele ni språk og som utgis i Europa, USA og Canada. Forøvrig tok det ett år med omfattende rensearbeid å gjøre filmen oppdatert til 2006-teknologi. Det er gjort et formidabelt arbeid, sier regissøren.


Får hederspris i København
Henning Carlsen vil om et par uker, under Copenhagen International Film Festival 2006, motta «Golden Swan Lifetime Achievement Award» _ dansk films høyeste utmerkelse. I begrunnelsen er «Sult» tungt vektlagt, og vil bli vist på stort lerret dagen etter utnevnelsen.

Samtidig har det danske kulturdepartementet valgt ut 12 filmer som er blitt kanonisert til de beste danske filmene noensinne. «Sult» er selvsagt med, med Henning Carlsen er slett ikke begeistret:

- Seks-sju mennesker har sittet i en jury og bestemt hva som er de beste danske filmene. Hvis seks-sju andre hadde sittet der, ville de valgt annerledes. Pjatt, kaller Carlsen kanoniseringen.

- Men fortjener ikke «Sult» den æren?

- For å si det sånn: Jeg ville blitt forundret om den ikke var der. Men pjatt er det likefullt.

I sitt 80. år, og med heder for livslangt løp rundt hjørnet, er Henning Carlsen likevel ikke ferdig med karrieren. På ingen måte. For tida planlegger han innspilling av Gabriel Garcia Marques' siste roman, som på norsk heter «Alle mine triste horer», med location på Cuba:

- Manuset er ferdig, finansieringen på rundt 35 millioner kroner ser lovende ut, den grunnleggende research er gjort. Og jeg er i ferd med å lære meg språket, forteller Carlsen. Og lirer av seg en grovkalibret setning på spansk.





Artikkelen er hentet fra Dagbladet - skrevet av GUNNAR SOHLBERG HAGEN
gha@dagbladet.no i sept. 2006.

Django i 100 m/Hot Club de Norvege

FOR EN DJANGO-KVELD...

Fredrikstad og det flotte kulturhuset "St. Croix-huset" var nestsiste sted for turnéprosjektet til Hot Club de Norvege (Rikskonsertene) i høst. Hver kveld fra 4. november har de reist rundt og spilt for folk som vil høre Django Reinhardt-musikk med noen av verdens ledende musikere. Vi snakker om gitarister og fiolinister - flere med signøyer- eller rom-bakgrunn (i Norge skiller vi mellom de lett nedsettende "sigøynere" og "tatere" - de siste kom til Norge langt tidligere og har (i tillegg til norsk) et eget blandingsspråk omtrent som patois eller kreolsk i Karibia).

Hvem trekker fram denne rike musikk-, vise- og fortellertradisjonen i norsk kulturliv - i norsk kultur i det hele tatt? Sist (ikke-romani?) Alf Prøysen med sine "gamle viser", Elias Akselsen m.fl. synger fortsatt, men flere norske danseband (Ole Ivars bl.a.) kunne kanskje stått tydeligere fram? Og hvorfor ikke sette mer fokus på Åge Alexandersen og Terje Tyslands rom-bakgrunn (eller tar jeg feil?). Ja selv Nord-Norges mest kjente viseartist står i "tater"registeret, har hun betrodd meg (Tove Caroline Knutsen). I Sverige har vi Carl Jularbo og Cornelis Vreeswijk (uttales egt. "vresveik") m.fl. Sistnevnte ble aldri svensk statsborger (ikke godkjent språktest etter alle platene sine? - men pengene hans skulle de ha, til han lå i graven, se filmen "Cornelis" som går på kino i disse dager - og studer folkehemmets aldri hvilende byråkrater behandle sine syngende outsidere, sterkt!).

Det er den aldri hvilende Oslo-gutten Jon Larsen som leder an, inspirer og organiserer - og hans Hot Club de Norvege greier fortsatt å følge med i svingene - men denne kvelden måtte de til tider bare sitte og se på når de to gjestene - Adrien Moignard (bare 25 år og ikke av rom-folket?) og Florin Niculescue (43) dro til med improvisasjoner man sjelden hører i Norge. Kjennere av klassisk musikk hørte også Bach-innslag i felespillet til sistnevnte (og Django selv var ikke fremmed for slikt).

Synd at Fredrikstad-folk ikke greier sitte stille i et par timer. De løp - noen, ikke alle - som vaklende høns - både foran scenen og i trappene formedelst for stort alkohol-inntak - mer eller mindre under hele konserten. Men dette er visst et nytt norsk fenomen - og ikke noe spesielt for den vakre Østfold-byen: Det skal drikkes og tures og snakkes og vandres under alle typer konserter. Man insisterer simpelthen på ekstra-rus og ustø gange, akkurat som om verdens beste signøyer-jazz ikke er nok!

Musikerne tok det imidlertid med strålende humør... (det var verre med undertegnede og sidedamen...)

For en gammel amatørgitarist: Det franske gitarspillet her får både Knopfler og Clapton nesten til å fremstå som 3-grepsgitarister (bål-grep, som Jonas Fjeld sier). Clapton ble en gang spurt om verdens beste gitarist. Han svarte en norsk visesanger - Øystein Sunde selvsagt. Så mye for de store stjernenes viten om de virkelig store gitaristene i verden: Jimmy og Stochelo Rosenberg og den unge Adrien Moignard m.fl. - det er mange av dem nede på kontinentet. Her snakker vi om en egen klasse - der vi dødelige liksom blir stående med knekte nakker... (og klippet under var ikke det råeste denne kvelden).

De andre må øve hver time, hver dag resten av livet for i det hele tatt å kunne forsøke muligens å kunne (mange hypotetiske konjunktiver altså) - nærme seg det de presterer på scenen. Bare den som selv har sittet noen timer med gitaren aner dulgt hva som kreves her... - ja sover de med gitaren i senga? Selvsagt gjør de det.

Ja også felespillet - ikke verst? Selv vår egen lett opprskrytte Trønder-Arve blir liten her aner det meg...

www.knutmichelsen.no


Se videoklipp under - beklager kvaliteten (det lille reservekameraet denne gangen - var det lov å filme?).

En skole først og fremst av og for middelklassens kvinner?

Debatten om feminiseringen av skolen er ikke ny. Den dukker opp med jevne mellomrom, sist i Utdanning 20.8 der Gjermund Almaas lufter tanken i forbindelse med de noe ulike skoleprestasjonene til gutter og jenter.

Skoleforskerne bak Utdanningsspeilet (Utdanningsdirektoratet) antyder to hovedårsaker til frafall i vgs.: Elevenes sosiale bakgrunn (foreldrenes utdanning og yrke) og grunnskolekarakterene. Minoritetsspråklige har også et noe høyere frafall (særlig gutta). Og jenter generelt gjør det vesentlig bedre enn gutter. Det er også store geografiske forskjeller i Norge ndg. frafall.

Ønsker man som skoleleder å bli “god på frafall”, vet man altså hvilke grupper man skal gå etter: Etniske norske jenter fra møblerte hjem i rustikke eller finere bystrøk og forsteder – og unngå yrkesfag for enhver pris.

Profilen likner mistenkelig på den norske gjennomsnittslæreren rekruttert fra den kvinnelige middelklassen. Skolebyråkratiet har også en god andel rekruttert fra samme samfunnssjikt - og legger vel føringer på en skole som mer og mer drives etter normene fra det vi noe odiøst kan kalle det kvinnelige småborgerskapet (med alle dets heldige og uheldige utvekster).

I dette lys kan vi antakelig forstå den kanskje noe uberettigede forakten overfor skolen fra det vi noe løselig kan kalle arbeiderklassen – og overklassen. Hva har DE å hente i en slik skole? Overklassen vil ha alternative private løsninger – arbeiderklassen vil reformere skolen - eller velger den rett og slett bort (jfr. frafallsstatistikken for y-fag i vgs.).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor yrkesfagelever, ofte fra arbeiderklassen, ikke har lovfestet rett til lærlingeplass mens elevrettighetene ellers står i kø i det norske samfunnet. Og staten, i stort monn styrt etter statsfeministiske prinsipper (“kvinner oppfordres til å søke”), er dårligst av alle på tilbudsiden der mulighetene og ressursene antakelig er størst.

Bare i et slik lys er det kanskje mulig å forstå hvorfor en øvre grense på fravær for å få karakter i vgs. falt bort (Møglestumodellen). Selvregulerte, flinke jenter (med pes hjemmefra) trenger ikke mer overstyrt kontroll – de har nok med den inni seg. Det skjønte landslagstrener Marit Breivik etter hvert, og jentene på håndball-landslaget spilte seg fram til gull og glitter. Men for mer umodne og impulsive gutter fra arbeiderklassen (de ligger ofte minst et par år etter jentene i modenhet), er slike mangler på strikte rammer ofte ødeleggende (“gutter trenger fem ganger mer oppdragelse enn jenter,” uttaler drevne foreldre med barn av begge kjønn).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor minoritetsspråklige elever som velger studiespesialiserende i vgs., nå avkreves standpunkt og trekkeksamen i skriftlig sidemål vg3, oftest nynorsk. Det er et rent elitistisk krav kamuflert som “likhet for alle” eller at man vil ha bort misbruk av læreplanverket. “Ein skal ha rett til fritak ut frå språkkompetanse, ikkje ut frå opphav eller etnisitet,” uttaler Utdanningsdirektoratets kvinne. Men da må man igjen se bort fra samene i Norge som egen etnisk gruppe – de ikke har nynorsk sidemål, men rett på tospråklig opplæring.

For over ti år siden skrev jeg at mange lydige og svært pliktoppfyllende kvinner i skolen levde i symbiose med statsbyråkratiet – og høstet storm i mediene. Begrepet “statsfeminisme” mener jeg for øvrig er mitt barn (og ønsker kred for det i Språkrådet).

Debatten som gikk i Aftenposten for en stund tilbake mellom en kvinnelig administrativ toppleder og en mannlig professor ved et universitet (en reprise fra en høyskole i samme by), viser et kvinnelig meritokrati som er svært hårsår for kritikk. Ja de har visst en egen unik og selvbestaltet rett til ikke å bli kikket i kortene, virker det som (sammen med muslimske ledere). Nesten alt tas personlig, offer-rollen står klar til bruk bak hvert sceneskifte, intimpisken svinges og skillet person/sak er umulig å opprettholde.

Slik skjules makt og prioriteringer i et samfunn. Utdanningsdirektoratet – de som kanskje egentlig styrer Skole-Norge - griper stadig vekk til samme strategi. Nærmest all kritikk er usaklig – og de går så mentalt i hi og deltar sjelden i samfunnsdebatten (unntak fins). På sosiale medier er de knapt å se lenger - og er de der, er det ikke akkurat dialogfølelsen man får. Og de kvinnelige ansatte i direktoratet er mest hårsåre, virker det som.

For ikke å havne i misogyniens grumsete farvann, et sitat fra cand.scient. Ida Solheim i Aftenposten 22.8.10:

“I Norge har vi Statens strålevern med late (ikke-tenkende) profesjonelle og ideologiske funksjonærer. De avviser ethvert kritisk spørsmål. Det finnes ingen ankeinstans for deres uttalelser; de har bukten og begge endene, og de har allierte innen forskningen. Lignende eksempler finnes på andre områder. Når selv forskerne er ideologiske funksjonærer, og mottagerne av resultatene er late profesjonelle i en dominerende statsforvaltning, er det ikke underlig at samfunnskritikken stilner. Er det slik Vesten knebler sine intellektuelle? Med betydelig økonomisk gevinst i bakgrunnen, blir det enda verre. Stat og næringsliv har de samme mål: status quo og mer penger i kassen. Vil vi ha det slik?”

Det er nå et folkelig opprør mot arrogansen i det norske styringsverket utløst bl.a. av “monstermastene” i Hardanger. Det kan slå hardt ut for de rødgrønne de neste valgene. Ja hele direktorat og fagmiljøer kan forsvinne dersom Siv Jensen får råde. Ny kommunikasjonsstrategi er kanskje på høy tid?

http://www.knutmichelsen.no/

Den forferdelige ungdommen - og Herbie Hancock

Det jevne og til tider lett imbesille syt man av og til kan oppleve (også i skolen dessverre) - over ungdom som ikke får til noe, som protester (uten grunn), som ikke hører etter, som ikke gidder noe, som ikke greier å lære seg ting eller konsentrere seg om noe -

avløses av og til av lyse øyeblikk - som dette - KJK spillende Herbie Hancock - Cantelope Island...

Legg også merke til den bærbare Mac-en som en integrert del av kibårdet.

For å si det med modernisten Hamsun: "Jeg tror han kan blive til noget, men der må meget arbeide til, ingen kommer sovende til sitt mesterverk." Ja han visste vel hva han snakket om, den mannen.