Debatten om feminiseringen av skolen er ikke ny. Den dukker opp med jevne mellomrom, sist i Utdanning 20.8 der Gjermund Almaas lufter tanken i forbindelse med de noe ulike skoleprestasjonene til gutter og jenter.Skoleforskerne bak Utdanningsspeilet (Utdanningsdirektoratet) antyder to hovedårsaker til frafall i vgs.: Elevenes sosiale bakgrunn (foreldrenes utdanning og yrke) og grunnskolekarakterene. Minoritetsspråklige har også et noe høyere frafall (særlig gutta). Og jenter generelt gjør det vesentlig bedre enn gutter. Det er også store geografiske forskjeller i Norge ndg. frafall.
Ønsker man som skoleleder å bli “god på frafall”, vet man altså hvilke grupper man skal gå etter: Etniske norske jenter fra møblerte hjem i rustikke eller finere bystrøk og forsteder – og unngå yrkesfag for enhver pris.
Profilen likner mistenkelig på den norske gjennomsnittslæreren rekruttert fra den kvinnelige middelklassen. Skolebyråkratiet har også en god andel rekruttert fra samme samfunnssjikt - og legger vel føringer på en skole som mer og mer drives etter normene fra det vi noe odiøst kan kalle det kvinnelige småborgerskapet (med alle dets heldige og uheldige utvekster).
I dette lys kan vi antakelig forstå den kanskje noe uberettigede forakten overfor skolen fra det vi noe løselig kan kalle arbeiderklassen – og overklassen. Hva har DE å hente i en slik skole? Overklassen vil ha alternative private løsninger – arbeiderklassen vil reformere skolen - eller velger den rett og slett bort (jfr. frafallsstatistikken for y-fag i vgs.).
Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor yrkesfagelever, ofte fra arbeiderklassen, ikke har lovfestet rett til lærlingeplass mens elevrettighetene ellers står i kø i det norske samfunnet. Og staten, i stort monn styrt etter statsfeministiske prinsipper (“kvinner oppfordres til å søke”), er dårligst av alle på tilbudsiden der mulighetene og ressursene antakelig er størst.
Bare i et slik lys er det kanskje mulig å forstå hvorfor en øvre grense på fravær for å få karakter i vgs. falt bort (Møglestumodellen). Selvregulerte, flinke jenter (med pes hjemmefra) trenger ikke mer overstyrt kontroll – de har nok med den inni seg. Det skjønte landslagstrener Marit Breivik etter hvert, og jentene på håndball-landslaget spilte seg fram til gull og glitter. Men for mer umodne og impulsive gutter fra arbeiderklassen (de ligger ofte minst et par år etter jentene i modenhet), er slike mangler på strikte rammer ofte ødeleggende (“gutter trenger fem ganger mer oppdragelse enn jenter,” uttaler drevne foreldre med barn av begge kjønn).
Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor minoritetsspråklige elever som velger studiespesialiserende i vgs., nå avkreves standpunkt og trekkeksamen i skriftlig sidemål vg3, oftest nynorsk. Det er et rent elitistisk krav kamuflert som “likhet for alle” eller at man vil ha bort misbruk av læreplanverket. “Ein skal ha rett til fritak ut frå språkkompetanse, ikkje ut frå opphav eller etnisitet,” uttaler Utdanningsdirektoratets kvinne. Men da må man igjen se bort fra samene i Norge som egen etnisk gruppe – de ikke har nynorsk sidemål, men rett på tospråklig opplæring.
For over ti år siden skrev jeg at mange lydige og svært pliktoppfyllende kvinner i skolen levde i symbiose med statsbyråkratiet – og høstet storm i mediene. Begrepet “statsfeminisme” mener jeg for øvrig er mitt barn (og ønsker kred for det i Språkrådet).
Debatten som gikk i Aftenposten for en stund tilbake mellom en kvinnelig administrativ toppleder og en mannlig professor ved et universitet (en reprise fra en høyskole i samme by), viser et kvinnelig meritokrati som er svært hårsår for kritikk. Ja de har visst en egen unik og selvbestaltet rett til ikke å bli kikket i kortene, virker det som (sammen med muslimske ledere). Nesten alt tas personlig, offer-rollen står klar til bruk bak hvert sceneskifte, intimpisken svinges og skillet person/sak er umulig å opprettholde.
Slik skjules makt og prioriteringer i et samfunn. Utdanningsdirektoratet – de som kanskje egentlig styrer Skole-Norge - griper stadig vekk til samme strategi. Nærmest all kritikk er usaklig – og de går så mentalt i hi og deltar sjelden i samfunnsdebatten (unntak fins). På sosiale medier er de knapt å se lenger - og er de der, er det ikke akkurat dialogfølelsen man får. Og de kvinnelige ansatte i direktoratet er mest hårsåre, virker det som.For ikke å havne i misogyniens grumsete farvann, et sitat fra cand.scient. Ida Solheim i Aftenposten 22.8.10:
“I Norge har vi Statens strålevern med late (ikke-tenkende) profesjonelle og ideologiske funksjonærer. De avviser ethvert kritisk spørsmål. Det finnes ingen ankeinstans for deres uttalelser; de har bukten og begge endene, og de har allierte innen forskningen. Lignende eksempler finnes på andre områder. Når selv forskerne er ideologiske funksjonærer, og mottagerne av resultatene er late profesjonelle i en dominerende statsforvaltning, er det ikke underlig at samfunnskritikken stilner. Er det slik Vesten knebler sine intellektuelle? Med betydelig økonomisk gevinst i bakgrunnen, blir det enda verre. Stat og næringsliv har de samme mål: status quo og mer penger i kassen. Vil vi ha det slik?”
Det er nå et folkelig opprør mot arrogansen i det norske styringsverket utløst bl.a. av “monstermastene” i Hardanger. Det kan slå hardt ut for de rødgrønne de neste valgene. Ja hele direktorat og fagmiljøer kan forsvinne dersom Siv Jensen får råde. Ny kommunikasjonsstrategi er kanskje på høy tid?
http://www.knutmichelsen.no/
