Av Cand Clip og Lim Knut Michelsen
"Internett har lokket en hel generasjon inn i åndelig armod." (Doris Lessing)
"Millioner og atter millioner av skrivegale apekatter skaper en endeløs digital skog av middelmådighet." (Andrew Keen)
”Hvor syden er deilig! Her ingen lav grå himmel, hvor der går gamle kjerringer og skuler stygt på det som er vakkert…" (fra ”Chrysantemum” av Hans E. Kinck)
”Roma minner meg om en mann som lever av å vise fram liket av sine døde bestemor.” (James Joyce)
"Rom er et fortryllet Bur, og ingen Fugl paa hele Kloden, som holdtes fangen eengang blot deri, sig føler siden ganske fri, men mærker en usynlig Snor om foden." (Ludvig Bødtcher)
Innledende ord
OBS: Bruk Ctrl + scroll-knappen oppover på musa for å få større skrift.
Som innledende bemerkning skal nevnes at de aller fleste reiseskildringer fra Italia og Roma har
Goethes Min italienske reise som forbilde og referansepunkt. Boka (egt. brev og dagboksnotater) kom ut i 1816 og beskriver den tyske dikterens opphold i Italia i 1786-88. Det er visst bokas slentrende og upretensiøse form som har skapt presedens (men Goethe var da også meget godt forberedt og skolert før oppholdet). Ellers var det vanlig i det europeiske aristokratiet allerede fra slutten av 1600-tallet å sende sine unge håpefulle på dannelsesreiser til Italia og Roma, man snakker om "The Grand Tour". Når man da kom reisene i vogn over Campagnaen (utmarken) utbrøt reiseføreren: ”Eccolo – San Pietro!” (Se - St. Peter), når man så Peterskirken i det fjerne. Man skal merke seg at Ludvig Holberg og P.A. Munch kom med båt til
Cittavecchia og Holberg til fots og Munch antagelig med hesteskyss over campagnaen frem til byen. Ibsen kom med tog rett inn, altså til Il Termini.
"Goethe in der Campagna" maleri av J. H. W. Tischbein ( 1787)
Det første møtet var for mange et sjokk, ikke bare pga. alle de store bygningene og den flotte arkitekturen og kunsten de hadde lest om i latintimene, men også pga. kaoset, de trange gatene og fattigdommen som byen også var rik på. Det var på den tiden vanlig å tilbringe flere måneder i byen, ja år. Å derfor ”gjøre” Roma mer eller mindre uforberedt på fire timer som en nordnorsk venn av meg prøvde for et par uker siden, ender ofte i utsagn om at ”Roma bare er pes!”. Det er den moderne heimfødingens tale.
Vi skal også merke oss at Sigvat Skald (Tordarsson), Olav den Helliges skald, også fant veien til Roma (og fikk kritikk for det under slaget på Stiklestad). I et kvad sier Sigvat Skald at han mottok budskapet om Hellige Olavs fall på Mont (det tolkes normalt som ”alpene”, men ifølge den berømte professor og litteraturhistoriker
Francis Bull kan det også bety ”Mons Capitolinus” eller ”Palatinus i Rom”). Den samme Bull hadde lest i en gammel engelsk reiseskildring at det skulle eksistere en gammel runeinnskrift i kirken San Giorgio in Velabro (bygget i det 5. århundre) som ligger i dalsøkket mellom Kapitol og Palatin og undersøkte forholdet, men fant ut at innskriften var orientalsk og bare hadde en viss overflatisk likhet med enkelte runetegn, men som en liten trøst fant de den norske maleren Henrik Sørensens monogram på den samme kirken.
Som et apropos: For den verdensberømte nordmann
Thor Heyerdahl hadde dette likevel vært nok antakelig – enhver ytre likhet mellom fenomener gjør at de på en eller annen mystisk heyerdalsk måte står i forbindelse med hverandre… Den rent ytre språklige begrepslikheten mellom ”Asenes hov” og byen ”Ashov” ved Svartehavet er blitt en hel bok om Odins opphav som t.o.m. er blitt diskutert på Blindern. På samme måte var det en litt tvilsom tysk historiker på 1800-tallet som mente at nordmenn var utvandrede grekere fordi navnene ”Samos”, ”Patmos” og ”Ormos” f.eks. lignet på ”Røros” og ”Namsos” osv. Og Pelle-på-nesset han bosatte seg på Peloponessos. Kanskje alle som heter Michelsen – eller enda bedre: Knut, egentlig er i samme familie, hvem vet… Ser man veldig stort på det, er det vel vanskelig å påstå at noen ikke
.jpg)
er en del av menneskeslekten (kanskje bortsett fra de som har neandertalergener…).
San Giorgio in Velabro
Sigvat Skalds reise var også en dannelsesreise selv om den med stor sannsynlig var mest under seilet og kanskje via Norvasund (Gibraltarstredet) eller til hest (over alpene?). Ett av norsk middelalders store mysterier knytter seg også til byen Roma. Var kong Sverres mor, Gunnhild, virkelig i Roma i 1170 for å skrifte at hennes sønn hadde Norges tidligere konge, Sigurd Munn, til far? Eller var hele historien oppspinn fra ende til annen - og
kong Sverre en svindler i svindlernes tid, som historikeren Kåre Lunden uttrykker det? En tur til Roma i middelalderen tok rundt 50 dager og vi vet at både Erling Skakke og Sigurd Slembe søkte sjelefred i pavens by og også Snorres drapsmann Gissur Torvaldsson (han trengte det vel, for Snorre var også hans nære familie).
To berømte svenske kvinner bodde i lang tid i Roma,
Den hellige Birgitta (på midten av 1300-tallet) og
Dronning Christina (midten av 1600-tallet), datter av Gustav Adolf den store. Den siste var konvertitt og man ser en profilmedaljong av henne med en gang man kommer inn i Peterskirken. Men etter 30 år i Roma serverer hun følgende til sin sekretær: ”Man sier at den katolske kirke ledes av den Hellige ånd. Jeg tror nesten også at det forholder seg således, ettersom den ikke for lengst er gått til grunne, ti jeg har nå kjent fire paver, fire av disse jordiske styrere, og av dem har ingen eiet sunn menneskeforstand!”.
Vi skal også merke oss at Roma ikke var hovedstaden i Italia da Ibsen ankom byen. En garnison med franske soldater (Napoleon 3) beskyttet Pavestaten mot italienske frihetskjempere (bl.a.
Garibaldi). Byen hadde på den tiden 170 tusen innbyggere (London 2 mill.). Først i 1870 ble hele Kirkestaten innlemmet i landet. Romerne skilte mellom tre typer besøkende: pilegrimer, engelskmenn og kunstnere. En nordisk kunstner er representert i
Peterskirken: Billedhuggeren
Bertel Thorvaldsen sitt gravmonument over pave Pius 7 (1831). Han ble kalt ”grekernes likemann” og het på italiensk ”Alberto Thorvaldsen” og har fått en plass i Roma kalt opp etter seg. Thorvaldsen var dansk/islandsk og hadde bodd i byen siden 1797 og det var svært uvanlig at en ikke-katolikk fikk slike oppdrag – en ”frafallen”. Protestantene var jo levnet lite håp, de ble fluksens ekspedert til helvete, mens katolikker straks ble rykket opp til herligheten slik forestillingene var i motreformasjonens tid.
Ellers var byen tilholdssted for mange nordiske malere og forfattere, bl.a. nasjonalromantikere som J.C. Dahl og Thomas Fearnley på 1820-30-tallet samt musikeren og komponisten
Ole Bull på midten av 1830-tallet (for ikke å nevne H.C. Andersen). Senere kom flere av de store norske nasjonalromantiske malerne til byen. Roma var kunstnernes moteby fremfor noen annen på denne tiden, men fra 1890-tallet overtok Paris dette hegemoniet. Realismen og naturalismen hadde gjort sin virkning, og Roma virket bare ”reaksjonær og tilbakeskuende”. Den litterære naturalismen (med sin nitide detaljskildringer) er også løselig forbundet med impresjonismen innen malekunsten – og
impresjonismen, den er vel fransk? Både Hans E. Kink, Arne Garborg og Jonas Lie hadde et forhold til byen Roma (særlig Kinck – les novellen ”Chrysanthemum”), men her kommer litt om de tre mest kjente Roma-farerne i norsk litteratur (og da har jeg ikke glemt Holberg).
.jpg)
Bildet er fra ”Dilit” – en kjent språkskole i Roma
Ibsen, Bjørnson, Undset og Roma
.jpg)
Henrik Ibsen tilbrakte totalt 11 år i
Roma som fordelte seg på to lengre opphold: Første gang fra 1864 til 1868 og andre gang fra 1878-85. Man må da ta forbehold om at han hadde lange opphold andre steder i Italia, særlig om somrene da Roma var et lite attraktivt sted pga. varmen og hyppig utbrudd av malariafeber blant innbyggerne. Reisen gikk da opp i fjellene, særlig
Albanerfjellene (eller Colli Albani) sør for Roma eller ut til havet, øya Ischia utenfor Napoli, byene Sorrento og Amalfi sør for byen. Under sine to Italia-opphold skrev Ibsen seks skuespill (de to første er egentlig lesedramaer som de fleste vet):
Brand, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende og Vildanden. Noen mener at dette også er høydepunktene i hans litterære produksjon.
.jpg)
Det eldste bevarte fotografi av Henrik Ibsen fra 1861/62 (33-34 år).
En skapende og lykkelig tid, altså? Ja utvilsomt, men da må man også ta i betraktning den miserable tilstanden dikteren og teaterdirektøren befant seg i da han forlot Norge i april 1864. Han siste bolig var et lite og usselt hus ved jerbanesporet nede på Etterstad, Oslo øst. Familiens møbler var satt i pant (og senere solgt), ekteskapet han og slang (som elevene skriver), han drakk tungt og jevnlig, og noen år tidligere var han faktisk på nippet til å havne som tukthusfange på Akershus fordi han var så forgjeldet og bl.a. ikke greide å betale barnebidraget for det uekte barnet han hadde fått i Grimstad (biografiene sier så…).
Også den gangen var det Bjørnson som reddet ham. I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 spesidaler (eller 1600 kroner fra 1875 – dvs. rundt 160 000 kroner i dagens pengeverdi). Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det
Bjørnstjerne Bjørnson og regjeringsadvokat
Bernhard Dunker som samlet inn og sendte ham penger (igjen). Ibsen sto i gjeld til mange på den tiden, men han fremsto sjelden som en takknemlig sjel, snarere som en rasende og til tider ganske ubehagelig og fordrukken og ikke minst offersentrert
injustice collector. Men mye av den motbøren Ibsen fikk de siste årene i Norge, hadde han nok vært med på å skape selv (senere drakk han også mindre). Det monomane hatet og forakten overfor hjemlandet ble jevnlig holdt ved like de første årene - og
slaget ved Dybbøl der Bismark viste sine stormaktsambisjoner overfor danskekongen, var blitt et rent mentalt oppheng for den norske dikteren med de store ambisjonene og frihetsvyene. Ibsen snakket om det store skandinaviske sviket døgnet rundt for de som orket å høre på, men greide ikke å gi et skikkelig svar på hvorfor idealisten Ibsen ikke selv hadde reiste ned og vervet seg som soldat slik teologen
Christoffer Bruun hadde gjort (Bruun mente siden at det var fiffen i København som hadde provosert fram krigen). Ibsen protesterte altså for all verden, men fulgte med på ferden…
Ellers viser Ibsen et pedanteri og en kranglevorenhet de første årene som nesten får en til å sette spørsmålstegn ved hans mentale helse på denne tiden. Det er i hvert fall et varsku til alle som lider av det stockmannske syndrom (å forfølge retten sin inn til det absurde) om at den gylne middelvei ble oppfunnet for flere tusen år siden og visstnok fungerer godt den dag i dag for dem som vet å ta den i bruk (undertegnede ikke unntatt). Hva møtte ham i Roma? Først og fremst Circolo Scandinavo eller
Den skandinaviske forening i Roma. Der var det mulig å treffe andre skandinaviske kunstnere til fest og feiring av nasjonale dager og høytider (kvinner hadde adgang på lørdager, men ikke stemmerett i foreningens saker, noe Ibsen forgjeves prøvde å gjøre noe med…); man fikk tilsendt post og ikke minst låne bøker og aviser.
Dagens forening ligger et annet sted – i Trastevere, men huser en del møbler og bilder fra den gang samt protokoller som Ibsen har skrevet og undertegnet.
Bjørnson hadde jo vært i Roma i hele to år (1860-62) og snakket ustanselig om denne fantastiske byen til alle sine norske kolleger. Foreningens medlemmer var en broket blanding av skribenter og malere, fleste dansker, men siden kom også
flere norske kunstnere. De hadde for vane å spise liggende som de gamle romere, og var ofte så ubarberte og ubehøvlede at P.A. Munch måtte ta affære.
To personer kom til å bety mye for ham den første tiden i byen, men på to vidt forskjellige måter. Direkte betydning får kunsthistorikeren og bergenseren Lorenz Dietrichson og indirekte den nylig avdøde historikeren
P. A. Munch som var den første protestant som fikk tilgang til Vatikanets arkiver og som hadde bodd i byen siden 1859 (og døde der i 1863 etter et hjerneslag – gravlagt på den protestantiske kirkegård). P.A. Munch er jo godt kjent for norsklærerne pga. sin
Norrøne Gude- og Heltesagn (1840), men også blant historikerne for sin
Det Norske Folks Historie i 8 bind (frem til rundt 1300-tallet) som kom ut mellom 1852-59 (jeg har utgaven som nazistene ga ut under krigen, men mangler siste bind). Munch arbeidet ved det franske akademi oppe på høyden Monte Pincio, og flere norske historikere etter ham står i gjeld til det arbeidet og den utvelgelse av dokumenter (avskrifter eller kopier) han hadde gjort i Vatikanet over norsk og nordisk middelalderhistorie. Det var heller ikke noe automatikk i at ikke-katolikker skulle få samme tilgang etter Munchs død, tvert imot.
.jpg)
Forholdet til Dietrichson ble kjøligere etter som Ibsen ble ”radikalere” (dvs. aristokratisk radikalisme – ”Geniet mot Hoben - som Hamsun adapterte et par tiår senere, uten å nevne hovedfienden, Ibsen, selvsagt).
.jpg)
P.A. Munch (Norges store, kanskje største historiker på 1800-tallet som døde så altfor tidlig – selv Bjørnson ble taus når Munch snakket om faget sitt).
.jpg)
Utsikt fra Monte Pincio over plassen Piazza Populo – Ibsen satt også mye her når han var i rimnød de første årene (Brand
og kanskje begynnelsen på Peer Gynt
).
.jpg)
Fra Holbergs tid? – samme utsikt (Holberg kom hit våren 1715 og var ved så dårlig helse året etterpå at han gikk hjem til København – over alpene…- hans far, som var soldat av profesjon, hadde gjort det samme).
Men mannen som tar imot Ibsen er
konsul Bravo, en konvertert dansk jøde som ikke snakket noen språk skikkelig - ”en helt ugenial, halvt komisk og halvt rørende person” (Francis Bull). Han bodde rett over dagens Caffe Greco. Ibsens tilnavn i Roma var ”Il Cappelone” (mannen med hatten). Ifølge Strindberg var det tre ting han ikke likte: barn, blomster og musikk. Ibsen ble heller ingen stor kjenner av arkitektur og kunst i Italia, og mange nordiske kunstnere ble faktisk skuffet ved sitt første Roma-besøk fordi flere av de store severdighetene de hadde lest og hørt om i 1800-tallets latinerskole, var ”pakket inn” i så mye ”rask”.
Ellers mente flere av dem at mye av den antikke kunsten var ødelagt av renessanse- og barokk-kunsten. Diskusjonen og sammenlikningen mellom Rafaels og Michelangelos kunst, var visst også et hett tema blant skandinavene. I Genzano, sommeren 1864, treffer Ibsen (uten familie) også familien Bruun, Lina Bruun (Christoffer Bruuns mor) og ikke minst datteren Thea Bruun som etter sigende skal ha ført til diktet
Borte og som også har stått som modell for Agnes i
Brand. Både Thea og moren døde av tuberkulose noen år etter:
De siste gjester vi fulgte til grinden;
farvellets rester tok nattevinden.
I tifold øde lå haven og huset,
hvor toner søde meg nyss beruset.
Det var en fest kun, - før natten den sorte;
hun var en gjest kun, - og nu er hun borte.
I Genzano strevde Ibsen med
Brand (som et stort og fortellende dikt) og neste år, sommeren 1865, i byen Arricia, fikk
Brand sin dramatiske form. Det var også i Genzano at han fikk inspirasjonen gjennom Dietrichson til å begynne å skrive på
Kejser og Galilæer – Ibsens hovedverk ifølge ham selv. Verket fikk en meget trang fødsel for å si det mildt – det hang over dikteren i årevis. I byen Frascati leier han neste sommer, 1866, rom i den store villaen Palazzo Grazioli, som ennå står i byen. Her gjør han en språklig revisjon av
Kjærlighedens Komedie, men strever også med
Kejser og Galilæer. Sommeren etter dro familien til øya Ischia og byen Casamicciola der
Peer Gynt stort sett ble skrevet.
Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnson hadde seks opphold i Roma. 1860-62, 1873-75, 1893-95, 1897-99, 1904-05, 1907-08. Altså rundt ti år til sammen. Ibsen og Bjørnson og deres familier bodde altså aldri på samme tid i byen. Så var forholdet mellom dem også ganske turbulent selv om hustruene deres var to bergensvenninner som i ung alder hadde bestemt seg for at barna deres skulle gifte seg med hverandre (og slik gikk det – mennene styrer verden og kvinnene mennene). Vi snakker om
Karoline Reimers og
Suzannah Daae Thoresen og barna Sigurd Ibsen og Bergljot Bjørnson (gift i 1892 på Aulestad uten Henrik Ibsen til stede).
I motsetning til Ibsen, lærte Bjørnson seg italiensk slik at han både kunne lese, skrive og snakke språket relativt greit (han snakket også tysk og fransk til husbruk, men slet med engelsken). Mye av den nasjonalromantiske dramatikken med inspirasjon fra norrøn tid av de to norske dikterne har sitt utspring i Roma antakelig. Statuene av alle de romerske keiserne inspirerte Bjørnson til å lage dramatiske scene- og helteskikkelser av de norske kongene fra middelalderen – P.A. Munchs store norgeshistorie var også nylig kommet ut og skapte nasjonale feberdrømmer hos de norske gutta. Garibaldis frihetskamp skulle gjentas i Norge – Norge for nordmenn, var et godt slagord da som nå.
Et interessant apropos til disse litteraturhistoriske betraktningene er teorier som til dels er gamle og til dels har dukket opp blant noen norske forskere på retorikk de senere årene:
Heimskringla er ikke skrevet av Snorre (i vår moderne forstand), men til dels omskrevet og samlet sammen som et puslespill til en samlet utgave (”edition”) fra mange tidligere verk. Det samme gjelder da Edda-verkene og ordet ”Edda” er antakelig en avledning av det latinske ”edere” ("utgi") og betyr ikke ”oldemor” som vi norsklærere har lært.
Grunnboka for
Heimskringla er
Sæmund Frodes samling av fortellinger om de norske kongene på latin som ikke fins lenger (bare henvist til av andre). Sæmund var utdannet katolsk prest og hadde studert ute i Europa, antakelig i Paris, der bl.a. retorikk var et obligatorisk fag. Ved å sammenlikne scener fra norske kongesagaene, hvordan samlingen er bygd opp og hvordan kongene er skildret mht. personlighet og utseende, ambisjoner, kriger og død, men også drømmer og visjoner, er det mye som tyder på at de romerske keiservitaene eller biografiene har vært mer enn inspirasjon for Sæmunds kongeskildringer. Til dels er flere av scenene de samme og den aristoteliske dydsetikken som beskriver kongenes hovedegenskaper er nesten helt lik (de skal besitte rettferdighet, mot og måtehold osv. – samt at ytre trekk ofte gjenspeiler indre egenskaper etc.). Alle variantene av sagaene kan tyde på at skriftlærde munker satt på Island og kopierte gamle skrifter og avskrifter for å lære seg hvordan man skulle skrive, altså en slags latinskole med vitaer som lærebok (da var jo lærdom å kopiere de som kunne noe – i dag…, ja jeg sier ikke mer…).
Den norrøne parataktiske stil som normalt blir regnet som særegen norsk eller islandsk til forskjell fra den tunge latinske hypotaktiske, tar i mindre grad hensyn til en biograf som f.eks.
Svetonius. Bjørnson leste for øvrig Svetonius med stor interesse – kanskje det var der han lærte å skrive ”Bryst-norsk”? - (oversatt da). P.A. Munch var for øvrig den første forsker som stusset over en del likheter mellom biografien (vitaene) over de romerske keiserne og kongesagaene. Men etter at studier av den greske og romerske retorikken falt ut av det norske utdanningssystemet (som så mye annet…), har de glorete 17. mai-talene og de nasjonsbyggende retoriske kaskadene og den nesegruse dyrkingen av det (rene?) norske bare kunnet få fortsette ufortrødent videre her hjemme på bjerget. Nynorskfolket opererer til og med med noe de kaller den ”særegne nynorske veremåten” – det skal visst være en helt egen mental standard (som nå er truet) – kanskje den også er genetisk? - eller knyttet til rasen (rene) nordmenn? Jaja.
Hvor stor Bjørnson også var i Italia, er det kanskje vanskelig å fatte i dag. Det kunne forresten også være vanskelig på hans egen tid, for Bjørnsons stadig ekspanderende selvbilde var ikke alltid helt i takt med omgivelsenes oppfatning av ham. Men
En fallit (
Un Fallimento) ble f.eks. satt opp på Teatro Valle 29. nov. 1893 (riktignok med blandet mottakelse – og teateret ligger der fremdeles, rett bak Pantheon på Piazza della Rotonda rett over Corsoen fra ”Fremmedkvarteret”).
Bjørnsons navn var imidlertid godt kjent for mange italienske avislesere på slutten av 1800-tallet. Mannen hadde jo løsningen på de aller fleste verdensspørsmål og konflikter og ikke minst pågående rettssaker, ikke bare de norske. Og det bjørnsonske syndrom lever i beste velgående i de norske regjeringskontorene i dag, heldigvis for verden må man vel kunne si… (og jo lenger unna problemene er, jo større er kompetansen og handlingsviljen og løsningene mer målrettede og effektive…). Men vi må bare innrømme at mange Roma-kunstnere, særlig en del av de danske, etter hvert ble rimelige fornøyde av alle de norske festtalene, opplesingene, retthaveriet og belæringene fra vår norske nasjonalhelt… - han dro da hjem til Norge igjen, men så ble de lei han der også – og så bar det sørover igjen…
Man gjør seg av og til også følgende tanker: Disse to norske samfunnsstormerne som etter at de verste nasjonalromantiske riene (for dem) var over rundt 1870, var blitt verdensberømte ved dramatisk å sette samfunnsproblemer under debatt (”Staten må vekk” – ”Sannhet fremfor alt” – ”Gud er død” – ”Frihet for individet”) levde altså godt på den norske statens penger i tiår etter tiår og i ly av verdens meste reaksjonære kirkestat (og frihetskjemperen Garibaldis angrep på Pavestaten høsten 1867 skaper bare irritasjon hos Ibsen over at ”politikerne” nå overtar byen…!). De ikke bare levde der, men stortrivdes på sine stadig dyrere hotellrom og leiligheter og med store reisekofferter med oppheng for dresser når de var hjemom i Norge (eller København der de solgte bøkene sine) for å spre det glade budskap om opprør og endring. Bjørnson-familien reiste til og med rundt i Europa med deler av tjenerskapet fra Aulestad og hadde fast kokke i Roma. I 1904 var Bjørnson erklært republikaner og sosialist og leide seg inn i to etasjer i Via Gregoriana 38 på Pincio-høyden med syv rom, bad, loggia og takterrasse. Av frykt for epidemier, sier han selv, kom han seg dessverre aldri til å besøke arbeiderstrøket Trastevere… Avstanden mellom liv og lære kan vel knapt gjøres større, men i norske lærebøker selger de radikale samfunnsstormerne Ibsen og Bjørnson fortsatt godt - akkurat som Dag Solstads politiske radikalisme, jaja.
En artighet for de som sang ”Brede Sejl over Nordsjø går…” på skolen og kjente det norrøne vikingdraget i luften, altså det store diktet Bjørnson skrev om Olav Trygvasson; inspirasjonen fikk han ikke ved Norges værharde kyst, men da han kom kjørende med hest og kjerre med familien over campagnaen fra Ariccia til Roma og så alle vinvognene med store solseil som skulle beskytte vinen mot sollyset…
.jpg)
Ørnen” og prestedatteren Suzannah Ibsen var ryggraden i ”team Ibsen”. Hun holdt horden av beundrere og besøkende unna leiligheten og mannen slik at han fikk jobbet og levert dramaer sånn annethvert år til julesalget. Hun var en bokorm – Ibsen leste relativt lite. Siden bet hun i seg det meste, selv når gammer’n begynte å kikke på småjentene (”for å realisere seg selv?”) - og hun fjernet da også alle evt. bevis om utroskap ved å brenne mange private brev før hun døde… Hun la seg sjelden ned for sykdom og smerte – og døde sittende…
.jpg)
Bjørnson og Karoline (m/familie og venner) på Aulestad - gården holdt på å bli solgt i 1880-årene pga. dårlig økonomi hos Bjørnsons. Forholdet mellom dem kunne være turbulent: ”Jeg vil vistnok aldrig mere blive sådan ret forelsket utenfor Huset; den siste Kur var sterk (dvs. Magda von Dolcke) – Men den dagen han ikke kunne bli ”glad i Andre”, legger han til, ja da var det forbi med ham… I ren overlevelsestrang antagelig, fulgte det så en rekke kvinnehistorier og ”sjelesørgeroppdrag” for skilte og ”misforståtte” kvinner fra Bjørnsons side. Den smellvakre Amalie Skram ville imidlertid ikke Karoline ha ”gaaende rundt” i sitt hus...
Oversikt over Bjørnson-familiens bosteder i Roma kronologisk:
Piazza Barberini 95 (i dag nr. 35)
Via san Basilio 75
Via delle Quatro Fontane 155
Via Capo le Case 18
Via delle Quatro Fontane 147
Via Gregoriana 38
Via del Corso 397
Forslag til spaserturer Se også kartlinken for nærmere detaljer - tast inn "Roma" og zoom deg inn:
http://maps.google.no/maps?f=s&utm_campaign=no&utm_source=no-ha-emea-no-google-gm&utm_medium=ha&utm_term=kart
.png)
Gangrute fra
hotell Contilia i Via Principe Amedeo 81 til ”Fremmedkvartalet” (Il quartieri degli stranieri) rundt den spanske trappen (se under) der datidens Skandinaviske foreningen og dens medlemmer tilbrakte kveldene (Ibsen og Bjørnson bodde i kvartalet flere ganger – Helge Dahl viser konkret til syv adresser i området som Bjørnson skal ha bodde på). Caffe Greco ligger også der med fotografier/bilder av i hvert fall Bjørnson og Undset. Cafe degli Artisti var egentlig Ibsens stamkafe, men finnes ikke lenger, den lå i Via Capo le Case 17.
.jpg)
.jpg)
Caffe Greco i dag: Her skal det fortsatt være bilder av Sigrid Undset og Bjørnson blant alle storhetene, men stedet skal visst være både dyrt og litt snobbete ifølge flere kilder. Kaffen skal imidlertid være sublim. Bjørnson står i glass og ramme med følgende tekst: ”Til berømte Caffe Greco gir jeg dette portrettet av min far Bjørnstjerne Bjørnson som oppsøkte den alt i 1863 og besøkte den hver gang han kom til Roma.” Den observante leser ser her at hukommelsen også kunne svikte selv den beste familie også den gang - i 1863 oppholdt Bjørnson seg ikke i Roma.
Noen sentrale Ibsen/Bjørnson-steder i Roma i ”Fremmedkvartalet”:
.png)
Blått: Ibsens første faste bosted med familien i en leilighet på hjørnet av Via dei Due Macelli og Via Capo le Case midt i ”Fremmedkvartalet” rundt
Spansketrappen (eller mellom trappen og Piazza Barberini) med kort vei til Caffe degli Artisti (huset Ibsen bodde i, er revet). Familien Bjørnson bodde også her, i 3. etg. (med altan som strekker seg på begge sider av hjørneleiligheten) i 1897/88, men er det dagens hus? Ludvig Holberg bodde også i dette kvartalet under lånt pass og navnet Michel Recco i årene 1715-16. Italiensk commedia dell’arte med sine faste rolleskikkelser kunne han blant annet studere i byen, men Holberg var også i Vatikanet og fikk låne bøker som sto på forbudslisten, f.eks. opplysningsfilosofen
Pierre Bayle som Holberg leste flittig og var svært opptatt av. En vesentlig grunn (sies det) til at også mange nordisk malere og skulptører på 1800-tallet holdt til i Roma eller Italia var lett tilgang til marmor og modeller som ofte sto på Spansketrappen om morgenen. Ateliene lå rundt merket med grønne dører. På osteriene var det for en billig penge adgang til å få laget ferdig medbrakt mat (kjøtt, fisk og grønnsaker) og så kjøpte man billig vin. Men noen mente at i hvert fall noen av kunstnerne i Roma likegodt kunne spist og drukket hjemme i Christiania eller København (for det var stort sett det de holdt på med…). I fastetiden etter karnevalet var det i flere osterier et spesielt værelse for fremmede som spiste fet mat (”cucina grassa”). Hit kastet mang en katolikk et misunnelig blikk, men de trøstet seg med at de barbariske protestantene fikk det igjen i skjærsilden…
.jpg)
Fiolett/rosa: Den Skandinaviske forening i lokalene Pallazo Correa foran ruinene av
Augustus mausoleum. Bygningen ble revet av Mussolini for fremheve alle antikke minnesmerker. I dag er som nevnt tidligere en del av inventaret i dette huset flyttet til dagens Skandinaviske forening i Trastevere på andre siden av Tiber, (
Circolo Skandinavo per artisti i Via Della Lungara, 231).
Grønt: Tritone-kneipene det første lykkelige året (kanskje vi finner en…) Rødt: Familiens andre faste bosted etter 10 år i Tyskland (Dresden og München) i dagens Via Francesco Crispi 55 (da Via Capo le Case 75) - i dag
hotell Cecil med en minneplate over Ibsen fra 1910 (med noen faktafeil om at han skulle ha skrevet
Brand og planlagt
Peer Gynt her) – kan skimtes til høyre for inngangen. Hotell-eieren mener hun er i besittelse av en sofa etter Ibsens (altså en av de få bevarte Ibsen-møbler – møblene i Arbiens gate er jo ikke Ibsens). Minnetavlen ender slik: ”Til dikteren, til hans vidunderlige nordiske kunst som blomstret opp igjen under den latinske himmelen.” Ibsens stamkafé på denne tiden var Café Nazionale på hjørnet av Corsoen og Via della Mercede (til venstre/vest for ”Fremmedkvartalet” på kartet).
.jpg)
I 4. etg. her bodde familien Ibsen under sitt andre opphold i Roma, men det ut fra biografiene ikke lett å tidfeste eksakt tidspunkt og steder for Ibsens Roma-adresser. Innflyttingen kan ha funnet sted november 1880 etter at familien hadde reist hver for seg sommeren og høsten. Hva han skrev her, er også vanskelig å verifisere. For flere av de senere samtidsdramaene, er fullført utenfor Roma, i Sorrento og Gossensass (En folkefiende
og Vildanden
). Et godt tips kan være at han gjorde notater til Gjengangere
da han flyttet inn her.
.jpg)
Den eneste plakett etter Ibsen i Roma (så langt jeg har erfart), men opplysningene om hva han skrev her, stemmer ikke.
.jpg)
Øverst i Via Francesco Crispi den gang (men da med gatenavnet Capo le Case) – Ibsens leilighet lå rundt svingen til høyre. Andre Ibsen-adresser - og de ligger bare noen steinkast fra hverandre og tett opp mot Bjørnsons utgangspunkt i Roma, Piazza Barberini: Via Gregoriana 46 (fra senhøsten 1878), men biografen Michael Meyer skriver at familien bosatte seg ved siden av en kirke i en femetasjers hjørnebygning i Via Due Macelli.
Ved M (litt til høyre): Piazza Barberini nr. 95 (dagens 35): Her står det en minneplate over Bjørnstjerne Bjørnson, avduket 23. desember 1910 (Bjørnson døde i april 1910 i Paris): ”Bjørnstjerne Bjørnson norsk patriot og poet bodde i dette huset under sitt første opphold i Roma 1860/2”). Bjørnson kom først, familien etter, men den vakre danske skuespillerinnen Magda von Dolcke (med kunstnernavnet Rosalinde Thomsen – intet mindre) spøkte i bakgrunnen, og ifølge Helge Dahl hadde vårt norske nasjonalikon (med sin Handske-moral) også et forhold til den berømte danske teaterdiva
Johanne Luise Heiberg, hun med sitatet: ”Kan jeg få be om en annen løgn, for den her dugde ikke.” Bjørnson var også sammen med Ole Bull i Roma i 1874 (Bulls andre opphold), men da var bergenseren nesten bankerott etter skilsmissen fra sin andre kone (amerikansk). Ett av de store diskusjonsemnene i Den skandinaviske foreningen den gang – ved siden av spørsmålet om Danmarks forhold til Tyskland - , var om særlig svenskene skulle inviteres til 17. mai-festen. Bjørnson var svenskevenn (og høstet antakelig Nobelprisen for det i 1903 – den langt mer feterte og verdensberømte dramatiker Ibsen, fikk aldri prisen, diplomaten Sigurd Ibsen og unionsoppløsningen sto i veien antakelig).
.jpg)
Tritone-fontenen på Piazza Barberini
Minneplaten eller plaketten av Bjørnson er ikke lett å finne, men den står oppe på veggen på dagens nr. 35 mellom Via S. Basilio og Via S. Nicolo da Tolentino: "Mezzaninetagen ut mot torvet var min bolig" - antakelig dagens 2. etg. Plaketten kan skimtes rett over den røde M-en på den okergule bygningen rett fram.
Veien til Monte Pincio fra hotellet:
.png)
Ifølge flere bøker skal Monte Pincio være en flott utsikt for solnedgangen over Roma, Ibsen og Bjørnson satt mye her (men aldri sammen). Turen starter fra hotellet og går via Spansketrappen. Bjørnsons yndlingsspasertur når han skulle diskutere med venner var for øvrig mellom kirken Trinità dei Monti (med sin vakre nonnesang) og fontenen ved Villa Medici. Man kan kanskje si at tankene om det moderne Norge ble skapt her, men Bjørnsons idé var ikke et nytt kongedømme, men republikk, kanskje med Nansen som president - eller rett og slett prestesønnen selv...
Veibeskrivelse fra hotellet til ”Circolo Skandinavo” i Trastevere - Via della Lungara 231:
.png)
Veien til Det norske institutt i Roma i Viale XXX Aprile 33, Trastevere fra hotellet:
.png)
Ruta her er på flere kilometer, men bydelen på andre siden av Tiber er visst en severdighet – her har Det norske hus i Roma installert seg. UiO styrer visst dette huset administrativt og har kan man også søke stipender for opphold og studier (så langt jeg har skjønt i farten).
Sommeropphold for kunstnerne (Albanerfjellene eller nåværende Lazio):
.png)
Flere av medlemmene i Den Skandinaviske forening forlot Roma i den verste hetetiden om sommeren og den lille byen Genzano di Roma i Albanerfjellene ved Nemi-sjøen var et yndet sommeroppholdsted. Her fulgte også Ibsen blant annet med kunsthistorikeren Lorenz Dietrichson og Christofer Bruun (modell for
Brand) sommeren 1864. I byen Arricia litt nord for Genzano skrev Ibsen utkastet til det som skulle bli
Brand neste sommer og som skulle bli dikterens store gjennombrudd (kunstnerlønn fulgte). Står man rett foran kirken i byen, ser man byens apotek på venstre side og der i annen etasje bodde Ibsen mens han arbeidet med verket. På apotekets vegg står en skitten marmortavle med navnet ”Enrico Ibsen”. I Frascati litt nord for Genzano (mot Roma) var også en by Ibsen oppholdt seg om somrene (det flotte huset Villa Grazioli står fortsatt). Men
Peer Gynt (påbegynt i Roma antagelig) skrev han stort sett på øya Ischia i hellinga over byen Casamicciola (huset heter i dag "Villa Ibsen") – sommeren 1867. Pga. et jordskjelv på Ischia ble verket fullført inne på fastlandet, i Sorrento. Men ikke på hotellet der han skrev
Gjengangere – det hadde han ikke råd til da – men i Pensione Rosa Magra i Corsa Italia 170 – i dag et privathus i 2. etg med balkong ut mot gaten. Det var for øvrig kolera i Napoli (Europas største by på 1600-tallet) og veien til Roma var stengt pga. krigshandlinger.
.jpg)
Genzano ved Nemi-sjøen
.jpg)
Ariccia
.jpg)
Sjøen Lago di Albano på vei til Frascati
Sigrid Undset
Sigrid Undset skrev sin gjennombruddsroman
Jenny (1911) her i en bakgård i Vicolo eller Via delle Orsoline 31 (litt nord i ”Fremmedkvartalet”). Bokas handling er lagt til Roma og ender med selvmord og død – selvsagt etter en lang og turbulent kjærlighetshistorie (til flere menn, bl.a. far og sønn, intet mindre). Sigrid Undset var tre ganger i Roma og kanskje var det lengselen etter en far hun satte svært høyt (og som døde før hun ble tenåring) som drev henne. Hun var jo selv blitt unnfanget i Roma og fødte også sitt første barn der. Men en hamsunsk vending kan man kanskje også si at hun ble "veldig katolsk i hodet av det"– på dødsleiet ønsket hun ikke sine nærmeste hos seg, bare nonner. Se også linken:
http://www.adressa.no/forbruker/reiseliv/article39581.ece og kartet under med avmerket adresse.
.png)
Maleriet under er av maleren og ektemannen Anders Svarstad fra Via Frattina 138 (kvistleiligheten) der ekteparet bodde to ganger. Det viste seg dessverre at Svarstad var en fullblods narsissist og egoist som svek mor og barn på det groveste. Men Roma-oppholdet endte i kunst for dem begge (og det var kanskje målet…). Portrettet under er også fra Undsets første Roma-opphold – hun ble beskrevet som meget vakker (med utslått hår) i det skandinaviske miljøet. Det sies også at Undset fort ble lei ranglelivet på kafeene og drakk bare te når hun satt og skrev på rommet sitt…(hun hadde på den tiden også bare reisestipend og ikke kunstnerlønn).
.jpg)
.jpg)
Andre norske malere hadde også malt i Italia tidligere:
.jpg)
J.C. Dahl:”Vesuvs utbrudd” (1826)
.jpg)
Johan Christian Dahl (1788-1857) ”Bugten ved Napoli i måneskin og Vesuv i udbrud” (1821) – merk at vi fortsatt sier I.C. Dahl fordi j-en ikke fantes i alfabetet på den tiden (det er i hvert fall min teori).
Andre turtips i Roma Ellers kan vi beskue den milde og fredsæle Olav den Hellige i kirken San Carlo al Corso, se også linken:
http://www.olavsalteretiroma.no/brosjyre.pdf . Her kan vi vel snakke om en katolsk personlighetsforvandling av dimensjoner fra profesjonell sjørøver, voldsmann og folkeknuger til mild helgen med oppadstemt og sløret blikk, jaja. Strengt tatt selger jo ikke Pavestaten noe annet enn luft og tomme besvergelser, men pengene strømmer inn og verden vil idelig bedras…
.jpg)
Kirken ligger her, altså et par kvartaler bortenfor Spansketrappen:
.png)
Eller: Historikeren P. A. Munch (med minnetavle) er gravlagt på Den protestantiske kirkegård i Roma. Der ligger også sønnen til Goethe visstnok.
.jpg)
Veibeskrivelse til Den protestantisk kirkegård:
.png)
Folk som er hekta på enda mer av barokk-kunstneren Bernini, kan jo ta følgende to turer: ”Teresas ekstase” i kirken Santa Maia della Vittoria
.png)
Flere Bernini-skulpturer i Galleria Borghese – bl.a. “The rape of Persephone”
.png)
Vedlegg: Ibsen-steder i Syd-Italia (Campania):
.png)
I byen Casamicciola på øya Ischia skrev Ibsen store deler av Peer Gynt
i et hus i hellingen over landsbyen – huset har en minneplate over Enrico Ibsen og kalles ”Villa Ibsen”.
.png)
Bildet skal visstnok være av Ibsen på tur med sin venn Vilhelm Bergsøe på Ischia på samme
tid.
.jpg)
I et værelse på hotell Luna i Amalfi skrev Ibsen Et dukkehjem
i 1879. Hotellet innvendig under. Det står en minneplate over Ibsen ved inngangen og i resepsjonen henger et takkebrev fra den berømte dikteren.
.jpg)
Ibsen bekjempet og avkledde borgerskapet og alt dets vesen gjennom et helt dikterliv – men det er ikke alltid lett å skjønne når man ser de stedene han valgte å skrive eller bosette seg… Ordener av alle slag var han også en hund etter, og de skulle henge på brystet når han var ute på byen…, jaja – en glatt medløper og opportunist i forhold til ”makta” i det daglige, men stup radikal ved skrivebordet? Hoem og Solstads åndelige far? Littviterne ville vel heller sagt at alle Ibsens diktede menneskekarakterer har en flik av hans motsetningsfulle personlighet….
.jpg)
Her på Hotel Tramontano i Sorrento skrev Ibsen Gjengangere
sommeren og høsten 1881 (det tok ca. 6 mnd. – ”Ibsen er fin, men dyr,” sa barnet Sigurd en gang – fra moren?). Om Ibsen hadde familien med denne gangen, strides kildene, men oppholdet var nok ingen billig affære…- i dagens penger en kvart million? Biografen Michael Meyers tar altfor ofte for god fisk Ibsens pengeklager og sorger… I virkeligheten levde den store samfunnsrefseren godt på det bigotte borgerskapets teaterinteresse og årlig statlig dikterlønn fra landet han i mange år bare foraktet. Vi skal også merke oss at Ibsen i mangt og meget fulgte Bjørnsons opptråkkede stier, det gjaldt både de samfunnskritiske dramaene og suksessen ute i Europa (Bjørnson var først ute der også)- og ikke minst når det gjaldt mange av stedene Ibsen valgte å slå seg ned på for å kunne skrive. Bjørnson hadde leid seg en villa rett ved hotell Tramontano 5-6 år tidligere og stortrivdes.
.jpg)
.jpg)
Samme hotell fra landside og sjøside – ”Torna a Surriento” er visst en kjent ”sviske”.
Kart over øya Ischia med byen Casamicciola (Peer Gynt), byen Sorrento (skrev ferdig Peer Gynt og Gjengangere) og Amalfi (Et dukkehjem) – byene er merket med rød penn:
.png)
.png)
Avsluttende ord
Når man med udelt glede leser om alle de vellykte nasjonale og internasjonale prosjektene omkring i dagens Norge (prosjektmakerne og verdensreformatorene hviler aldri…), er det likevel ikke til å unngå at tankene i hvert fall tidvis eller delvis (kanskje urettferdig) streifer skildringene av den monomant oppblåste, ryggesløse og helt prinsippløse selvspeiler og lystløgner Peer Gynt som Ibsen skapte den første tiden i Roma (Peer unnser seg heller ikke for å bruke andres fortjenester og arbeid for å markedsføre eller ”brande” sitt eget kandidatur):
”Mor Åse:
O, din fandens reglesmed; kors og kors, hvor du kan lyve! Remsen som du kommer med, mins jeg nu at jeg har kjent som en jente på de tyve. Gudbrand Glesne er det hendt, - Ikke deg - !
Peer Gynt:
Meg som ham. Slikt kan mer enn én gang hendes.
Mor Åse:
Ja, en løgn kan endevendes, stases opp med brask og bram, kledes i en nygjort ham, så dens magre skrott ei kjennes. Det er dét som du har gjort, laget alt så vilt og stort…” .jpg)
"At Peer og Solvejg i avslutningsscenen, hvor han ligger med hodet «i hendes skød», fremstår tilnærmelsesvis som en pietà – Maria med den døde Kristus – har vært påpekt av flere. Nettopp Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma synes å være forelegget."
.jpg)
"Rafaels Sixtinske Madonna. Det sies at Madonnaens ansikt har lånt trekk fra en vakker bakerdatter – kalt La Fornarina – Rafaels elskerinne. Rafaels rykte som kvinnekjær kan i stor grad tilskrives Giorgio Vasari, som bl.a. hevder at han var en «persona molto amorosa e affezionata alle donne» – og at han faktisk tok sin død av kjødelig elskov («e’ morto per eccesso di amori carnali»). Det Ibsen har skuet i galleriet er således en syndefallen kvinne, opphøyet og guddommeliggjort av en syndefallen kunstner, som historien og kirken i sin tur har løftet opp i en eterisk sfære, hevet over alt kjødelig. Om Ibsen ikke har vært klar over dette i 1852, fikk han i hvert fall senere, under oppholdet i Roma fra 1864, kjennskap til historien om bakerdatteren da han med Lorentz Dietrichson som cicerone besøkte kneipen ved Tiberns bredd, der Rafael skal ha skuet La Fornarina første gang."
Ellers anbefales oppsettingen av Ibsens
Rosmersholm på Nationaltheatret i disse dager. Tankene går da særlig til de to lærerne, rektor Kroll og særlig Rosmers gamle lærer, Ulrik Brendel, som hadde gått med en slags oppsamlet tankekasse (fine tanker, visjoner og ambisjoner om fremtiden?) i hele 25 år før han skulle realisere seg selv og holde sine foredrag for lærerkollegiet og allmennheten. Så viste deg seg da han skulle åpne kassen, at den var tom – det var ingenting der (han var altså i realiteten mentalt og tankemessig bankerott..., - det var bare jeg som lo i salen, så jeg er ikke sikker på om jeg forsto Ibsens bilde eller symbolikk her…).
En kan også merke seg en replikk i
Kongsemnerne av samme Ibsen: ”Stakkars den, som har fått et stort kall i livet, og ei har styrke til å utføre det.” Men for disse er ”Luftslott, …så nemme å ty til, og så nemme å bygge også.” Sistnevnte stykke handler altså om fødte ledere og evige toere! (fins det noe mer aktuelt?) Ellers er Ibsen en fortrinnelig skildrer av galskapen (i skoleverket må det vel bli møte-galskapen på skoler vi bare har hørt om):
”Begriffenfeldt (trekke Peer hen i et hjørne og hvisker):
Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl. 11.
Peer Gynt:
Gud fri meg - !
Begriffenfeldt:
Ja det er ytterst beklagelig. Og i min stilling, ser De, er det dobbelt ubehagelig, ti denne anstalt gjaldt like til det siste for en dårekiste.”
- Men vi får trøste oss med at om blodet er aldri så tynt, så er vi alle i slekt med Peer Gynt! Holberg får imidlertid siste ordet her om sin vertinne i Roma og slik vi alle kjenner ham:
”Vertens Kone var en fordrukken og liderlig Kælling, som med sine Luderfiduser lokkede Gæsterne til Fråtsing og Hor og snød dem, så det stod ud av Næsen på dem. Hun påstod, at min Fjerdedagsfeber kom af mit Mådehold og min Afholdenhet, og at Vin og Kvinder i Forening nok skulde få Bugt med den.”
Lykke på reisen!
KILDER
Kart: For turplanlegging anbefales
Google Maps - her får du også bilder av gatene og kan følge ruten via kamera.
Bilder: Ibsen var også interessert i malekunst og Suzannah skrøt av at hun hadde reddet verden fra en dårlig maler og skaffet den en stor dikter, jfr. linken:
Ibsens malekunstinteresse.
Ellers har jeg lest og bladd i bøker av:
Pål Bang-Hansen: (
Roma – Historie og kultur i den evige stad) Francis Bull (
Nordisk kunstnerliv i Rom)
Helge Dahl (
Bjørnson i Roma)
Anne Eriksen (
Minner fra Den evige stad)
Robert Ferguson (Ibsen-biografi)
Ivo de Figueiredo (Ibsen-biografi)
Michael Meyer (Ibsen-biografi)
Atle Næss (
Ibsens Italia)
Tordis Ørjasæter (
Sigrid Undset og Roma)
Helge Dahls bok er nok den grundigste når det gjelder eksplisitt Bjørnson og Den skandinaviske foreningen i Roma (flere av Ibsen-biografene siterer hverandre også relativt hyppig og Roma-bildene de bruker, stemmer ikke alltid overens). Men Dahl lener seg også tungt til salige Francis Bull. Og han og Halvdan Koth (regnes av flere som den beste Ibsen-biograf) er blant de få biografer som faktisk har intervjuet Suzannah Ibsen som døde i 1914.
Jeg har også brukt nettstedet Wikipedia helt ukritisk og selvsagt ting og tang som tilfeldigvis dukker opp på Google når man setter inn søkerord. Ellers har det vært mange
andre kjente kunstnere i Roma også… - vi er jo ikke helt alene om å ha store kunstnere i verden…
Knut Michelsen, Ås, november 2008
- - - -
Bilder og videosnutter fra Roma-turen med noen få kommentarer av bloggforfatteren ligger på min hjemmeside.
Resepsjonisten Tullia Rossi på hotell Royal Esplanade i Diano Marina som fant det gamle kartet der Colla Bella står avtegnet. På nye kart fins ikke navnet. Den vakre byen Dolceácqua nord for Ventimiglia ligger i dalbunnen nedenfor Taubes inspirasjonssted.
