Det går en nesten ubrutt nasjonal litteraturhistorisk geni-linje fra Wergeland via Bjørnson til Knut Hamsun i den norske nasjonsbyggingens tjeneste. Prosjektet havarerte, dessverre gudskjelov, med Hamsuns egne ord - og nazisme. Og poetokratiet som ble hausset opp i en norsk og nasjonal rus omverden nesten ikke har sett maken til, er mer eller mindre dødt i dagens Norge, og heldigvis også i de aller fleste andre land med de samme litterære tradisjoner.Alle de tre forfatterne over hadde kortere eller lengre opphold i Paris. I tillegg må vi nevne islendingen Sæmund Frode som skrev «førsteutkastet» til det som senere skulle bli de norske kongesagaene. Heimskringla kan altså leses i den gresk-romerske retorikk-tradisjonen som var pensum på de latinske lærestedene i middelalderens Europa.
Ludvig Holberg, bergenser og københavner, oppholdt seg også i Paris i to perioder og leflet nok mer med de franske katolikkene enn danskekongen antakelig likte.
Johan Borgen, Hamsun-epigon i unge år, hadde også et lengre opphold i Paris. Paris-forfatteren per exellence er nok Cora Sandel som skrev trilogien om Alberte med utgangspunkt i eget Paris-opphold.Men lyrikeren Olaf Bull hadde også sitt fuktige opphold i verdensbyen. Vi vet også at Sigurd Hoel og Nordahl Grieg hadde turer til Paris - og Johan Borgen traff dem begge - i hvert fall etter det lille han selv kan huske fra dette oppholdet.
- - -
Sæmund Frode (1056-1133) av norrønt Sæmundr fróði = Sæmund den vise, egentlig Sæmund Sigfússon, var en islandsk prest og historiker.Sæmund Frode er betydningsfull ved at han studerte i utlandet, antakelig ved universitetet i Paris «grunnlagt» en gang på 1100-tallet (kildene sier at han studerte i «Frakkland»). Sæmund var sentral i å bygge opp den tidlige kristne kirken på Island, men mest for at han var den første islandske forfatter og historiker som vi kjenner navnet på.
Sæmund er tatt med her fordi han skrev et verk på latin om de norske kongenes historie fra Harald Hårfagre til Magnus den gode. Sæmund la spesiell vekt på kronologien, noe som gjorde hans verk til et viktig referanseverk for andre. Dette verket er dessverre gått tapt, men ble brukt senere som kilde av andre forfattere, blant annet Snorre Sturlasson som selv hadde vokst opp og studert på Odde som fostersønn av Jón Loftsson. En anonym forfatter skrev et langt kvad, Nóregs konunga tal, som sammenfatter Sæmunds arbeid og priser ham ved å knytte hans ætt til den norske kongefamilien.
Indikasjonen på at Sæmunds verk var på latin, kommer fra at Are Torgilsson Frode skrev «ritaði fyrstr manna hér á landi at norrœnu máli frœði, bæði forna ok nýja», det vil si «skrev som den første mann her i dette landet historie i det norrøne språket, både det gamle og det nye.»Bilde: Hvis Sæmund studerte i Paris, må det ha vært i det teologiske miljøet i det området av byen der Notre Dame nå ligger - men kirken ble ikke påbegynt før rundt 30 år etter at Sæmund døde.
Ludvig Holberg (1684-1754): I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brüssel, gikk videre til fots til Paris der han først oppholdt seg i rundt 14 måneder. Han gikk så ombord i en elvebåt på Seinen i august 1715. Hester på elvebredden trakk den til Auxerre og Holberg fortsatte til fots til Marseille, og tok så sjøveien til Genova.På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall (men som alle hypokondere hadde Holberg en aldri sviktende jernhelse). Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved «dårlig helse», men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med «utmerket helse».
Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i fattigdom og publiserte sin «Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab».
I 1725 var Holberg tilbake til Paris - antakelig for å promovere sine komedier, men franskmennene bet dessverre ikke på. Han var tilbake i Danmark i februar 1726 - noe skuffet over pariserne, men fransk kultur sto ham nok nærmest både som komediedikter, historiker og opplysningsfilosof.Bilde: De teologiske debattene i kirken St. Sulpice (litt nord for Luxembourg-haven) fulgte Holberg nøye og gjorde ham ifølge sine egne levnedsbeskrivelser til overbevist lutheraner - kirken sto helt ferdig rundt ti år etter Holbergs siste besøk (men er bygget oppå en gammel romansk kirke fra 12/1300-tallet). Men fransklæreren Holberg talte «fransk som en tysk hest» ifølge en ung Pariser-pike, så det er usikkert hvor mye han bidro med i debatten.
Bilde: Bibliotèque Mazarine i St. Germaine-strøket - Quai de Conti 23 - ved Seinen - var ett av bibliotekene Holberg besøkte oftest under sine opphold i Paris.Henrik Wergeland (1808-45): Vårt «universalgeni av gigantiske dimensjoner» - dikteren selv omtalt av senere norske biografer på 18- og 1900-tallet, var i Paris en kort tur sommeren 1831 - altså sommeren etter at julirevolusjonen hadde brutt ut. Turen gikk med dampskipet «Camilla» fra Christiania til Le Havre og deretter en dilligence (intet mindre) til Paris med mellomlanding i Rouen.
Hva han fikk ut av oppholdet, er ikke godt å si. Kort sagt: Wergeland var antakelig knapt edru på turen viser samtidens kilder. Han hadde heller rett og slett ikke den magiske evnen å kunne tømme venner og bekjentes lommer for den siste rest av penger som Hamsun og Olaf Bull. Wergeland la seg heller ut med de fleste - også den svensk-norske minister i Paris der vår nasjonaldikter og evige menneskevenn intet mindre enn oppfordret til krig mot den russiske tsaren, Carl Johans forbundsfelle. Mye champisturing på vårt nasjonale ikon her altså. Russetidens grunnlegger har da også fått mange gode arvtagere, med mer eller mindre full tilrettelegging fra norske skolemyndigheter selvsagt.
Og Wergeland kom seg så vidt helskinnet tilbake til Arendal og Christiania ved å tigge en båtbillett - og nye festligheter med øl og snaps kunne ta til. Wergelands sosiale intelligens var antakelig omvendt proporsjonalt med hans nasjonale genius, så da kan man tenke seg. Sympatien med jødene hadde antakelig sine røtter i Paris-oppholdet - så noe godt kom det da ut av reisen. Men vi skal merke oss et utsagn eller sitat fra dikteren som har et visst fransk preg over seg: «Den siste konge skal henges i den siste prests tarmer». Deretter søkte han på prestestilling - og fikk den ikke - merkelig nok! Et offer altså.
Skal man få et noenlunde usminket eller mer objektivt bilde av våre nasjonale diktere, er det greiest å holde seg til samtidens kilder - og de sa blant annet følgende om Henrik: «Wergeland kan umulig være vel bevart. Selv i hans egen familie, frykter man nu at han skal ende på dårehuset.» Dagens litteraturhistorie i skolen er nærmest for nasjonsbyggende romaner å regne - og som romaner flest, har de selvsagt ingen kildeliste og ingen kildehenvisninger. Og lærebokforfatterne kopierer stort sett hverandre og selger de nasjonale eventyrene om og om igjen - i litt ulike forkledninger riktignok.Wergeland bodde på Hotel de Havre i Rue de Fauborg St. Honoré - men et hotel med dette navn finnes ikke i dag i denne gaten to parallellgater nordøst for Champs-Elysées. Et positivt trekk ved mannen er at han senere angret på alt han ikke fikk sett i Paris - men det er han vel ikke alene om.
Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910): Etter to lange Roma-opphold (1860-62 og 1873-75) ender vår nasjonale skald opp i en annen europeisk storby - og nå er dette antakelig must-byen for forfattere som vil oppholde seg i kulturens sentrum på jakt etter heder og ære og ikke minst internasjonale impulser.Bjørnson m/familie blir i byen i fem år (1882-87). Forleggeren Hegel hadde også øvd et visst press på dikteren om å komme seg bort fra den evige politikken og livet som verdens beste festtaler.
Vennskapet med Strindberg og Jonas Lie var tett og bruddet tilsvarende dramatisk. Bjørnson hadde det med å reise seg når hans «fiender» ankom et sted - og rope: « De som ikke er med meg, er mot meg» - og de aller fleste hadde en tendens til å bli sittende, antakelig i ren forfjamselse - og bruddet med «kaksen fra Gausdal» var et faktum.
Og Bjørnsons interesse vendte seg nå også mot studiet av hysteriske kvinner via en viss nevrolog Jean-Martin Charcot (som også hadde Freud som elev) - et meget populært emne i datidens salonger. Og i mange romaner av menn oppstod nå en åndelig kusine av denne litt sære kvinneskikkelsen som en femme-fatale-skikkelsene - og nærmest på løpende bånd - dvs. farlige og labile kvinner som lokker menn ut i håpløse kjærlighetsforhold for siden å forlate dem. Den geniale mannlige kunstner som det evige offer utmalt til det outrerte særlig hos Hamsun, fikk her enda mer vann på mølla altså.Hos Bjørnson endte altså en variant av denne kvinneskikkelsen opp i stykket «Over Ævne 1» der den «lamme» prestefruen reiser seg i siste akt, men segner så om - død - ja det var over evne det! Applaus. Kanskje det var dette som fikk det svenske akademiet til å gi ham Nobelprisen i 1903, hvem vet.
I juni 1909 ble Bjørnson rammet av et slag som delvis lammet ham. Han kjempet forgjeves mot sykdommen og døde i Paris - i 6. etg. på Hotel Wagram 26. april 1910. Bilde til høyre: Hotellet lå ved Rue de Rivoli med utsikt mot Jardin des Tuileres (rett bak statuen som skimtes på bildet til høyre). Hans hjemferd på panserskipet Norge (med båren på dekk) og begravelsen i Kristiania ble en nasjonal begivenhet vi litt blaserte nordmenn i dag nesten ikke kan forestille oss (bildene under).Kartene under viser B1: familiens bosted i Rue Faraday 15 i Paris og Bjørnsons dødssted B2: på Hotel Wagram ved Tulierhaven med utgangspunkt fra A (begge kart): Charles de Gaulle - Etoile, altså ved enden av Champs-Elysées. Trykk på kartene og de blir interaktive!
Vis større kart
Vis større kart
Jonas Lie (1833-1908): Jonas Lie og hans velkjente kone, sekretær og kusine, Thomasine, bodde i Paris mellom 1882 og 1906. Lies bidrag til romankunsten er knyttet til begrepet impresjonisme: Å fange inn virkeligheten i et spontant øyeblikk, delen for helheten (pars pro toto), inntrykkskunst eller spontankunst. Kunst for kunstens skyld («l’art pour l’art») er også knyttet opp mot impresjonismen, og malerne måtte selvsagt ut i friluft for å fange øyeblikksbildene - med det rette lyset.Lie forsøkte å dyrke dette også litterært frem gjennom første halvdel av 1880-årene. Den litterære impresjonismen er primært et stilistisk og formelt anliggende. Lie kalte det “den indirekte metode”, dansken Herman Bang “den fremstillede roman”. Det er imidlertid uenighet om hvilke av Lies romaner som kan karakteriseres som impresjonistiske.
Den impresjonistiske skrivemåte prøver å unngå logisk bearbeiding av inntrykkene, i den hensikt å gjengi sansningene mest mulig direkte for derved å “komme virkeligheten nærmere”. Dersom formen rendyrkes, representerer den en oppløsning av selve den episke form. Således øyner man forbindelseslinjer fra Jonas Lies utvikling av den impresjonistiske skrivemåte frem til de anti-episke romaneksperimenter i 1900-tallets europeiske litteratur.
I dag er de impresjonistiske virkemidlene så vanlige i litteraturen at de knapt merkes. Det går både på fortellerstemme (skjult ofte), paratakse (sideordning), bruk av apposisjon (utfyllende tillegg), ellipse (setning uten finitt verbal - også kalt setningsemne), spesielle troper og figurer (sælsomt, rå, monoton), replikk og dekket tale (jfr. Hamsuns merkelige at- setninger: «Den gamle prest kom ut til oss igjen og sa at om vi ikke kunne mure opp en stolpe for ham...»).En impresjonistisk tekst hos Lie kunne se slik ut:
«Og der sto kornstaurerne som krokete gamle kjerringer... de ville hevne seg, - strittet mer og mer med halmluggene som troll imot ham og ville forby ham å få armene opp for å nå tømmene og komme til Gilje... De vrimlet liksom mellom himmel og jord...» osv. (illustrasjon til Theodor Kittelsen - til høyre).
Knut Hamsun (1859-1952): I løpet av årene i Paris skriver Hamsun ferdig to romaner (”Ny jord” - bohemromanen han la til side i 1886 og ”Pan”, samt skuespillet ”Ved rigets port” og rundt 130 brev – i tillegg fins novelleskissene ”Litt Paris” i ”Siesta” (1897) og «En gaterevolusjon» i «Kratskog» (1903) samt minst en avisartikkel i Revue des Revues – om retninger i moderne norsk litteratur – som irriterte endel norske kritikerne og kunstnerne ikke så rent lite.Reisen til Paris var egentlig ment som en dannelsesreise for autodidakten Knut Hamsun, men han greide ikke lære seg språket. Han slet også med engelsken til tross for rundt fire år i Amerika og forsøkte seg også som privatist for å ta studenteksamen (artium) i Kristiania 1880.
Det er også vanskelig å se noe nedslag av fransk kultur i Hamsuns personlighet enn si forfatterskap. Brevene bærer ikke vitnesbyrd om en mann på jakt etter kulturelle opplevelser enten det gjelder fransk malerkunst, musikk eller diktning. Korrespondansen dreier seg mest og penger og forfølgelsen av ham som dikter og åndsmenneske (injustice collector-syndromet var i full virksomhet slik vi også kjenner det fra tidligere brev). Det som gjør Paris-oppholdet spesielt, er varigheten. Siden han dro fra Nordland sommeren 1879, altså som 20-åring, har han flyttet omtrent 50 ganger, altså gjennomsnittlig tre ganger i året. Det tyder på at han fikk arbeidsro tross det hektiske storbylivet.
Hamsun finner også i Paris det han ustanselig er på jakt etter - en velhavende forretningsmann som er villig til å være med å sponse hans genius, skrivevirksomhet, restaurant- og pensjonatregninger (600 fr eller rundt 60 tusen kroner bare fra ham det første halve året) – nå den styrtrike unge playboyen Albert Langen fra München (bildet til høyre - Hamsun kalte ham bare «min Tysker»). Langen blir presentert for den norske dikterkometen via den danske maleren Willy Gretor. Den unge Langen (og Philipsen i København) finansierer i stort monn hele Paris-oppholdet til Hamsun og blir også hans tyske forlegger. Langen gifter seg senere inn i Bjørnson-familien - det gjør også hans søster.Den norske kolonien i Paris – stort sett boende rundt Jardin de Luxembourg - som i disse årene kom til å omfatte Jonas Lie (i Avenue de la grande Armée), Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, malerne Edvard Munch og Fritz Thaulow, musikeren Christian Sinding, skulptøren Vigeland, de nyromantiske lyrikerne Wilhelm og Thomas Krag og mange ulike musikk- og malerstudenter, holder yankeen Hamsun litt på avstand (men beundrer hans diktning). Hamsun gjør også lite for å holde seg inne med den norske kunstnerkolonien.
Det var jo det litterære geniet fra Nordland og Minnesota – Verdensånden til hest - som hadde tatt livet av de fire store noen år tidligere på sin store litterære Norges-turne som endte i Kristiania høsten 1891 i Brødrene Hals’ konsertlokale i Stortingsgaten (rett ovenfor dagens Burns). En mann som var beskrevet av Nils Vogt i Morgenbladet som ”Humbugens Apostel i den norske Litteratur – ’den nye kunsts’ Taskenspiller, Knut Hamsun…” Redaktør Olav Thommesen i Verdens Gang la heller ikke fingrene imellom når han anmeldte det unge diktergeniets litterære foredrag med Ibsen til stede: ”Et kursus i Uvidenhet, Overfladiskhet og Frækhet på hele tre Timer er for meget.”Hamsun glemte aldri disse harde ordene og kunne sitere flere av dem over femti år senere mer eller mindre ordrett.
I Paris holder Hamsun seg mest til danskene Herman Bang, Sven Lange og Willy Gretor, men pleier også vennskap med den svenske dikteren August Strindberg (til høyre) – så lenge det varer. Om Hamsun lider av langt fremskreden paranoia, rekker han ikke Strindberg til knærne i denne åndelige øvelsen. Tre unge norske diktere faller imidlertid i nåde hos Hamsun: Hans E. Kink, Johan Bojer og Peter Egge. I novellen «Folkeskalden i Sybaris», 1925, tar imidlertid Kink et bittert (og litt patetisk) oppgjør med Hamsun, både som dikter og person. Men Hamsuns dom over Kinks forfattervirksomhet om at «språket hans sto i veien», står seg godt også i dag.
Hamsun bort stort sett på én adresse disse to årene (med et avbrekk i Norge): Rue de Vaugirard 8 rett ved Jardin de Luxembourg og Hotel des Americains hvor mange skandinavere bodde. Han leide to rom i 2. etg. i Rue de Vaugirard 8 – ett stort rom med balkong ut mot gaten og et lite soveværelse. Den unge språkstudenten Brede Kristensen skulle lære ham fransk – uten synlig resultat skulle det vise seg, som nevnt tidligere.
Men her ble altså en av de mest leste 1890-tallsromaner om den nordnorske kjærlighetssommeren skrevet i en skriverus dikteren senere sjelden opplevde - og påkledningen i den glohete byen var underbukse sittende på en pinnestol - mens livet utenfor og fransk kultur og språk fikk gå som det ville. Men forutsetningen for at han skulle frembringe dette språklige mesterverket, var nok at han hadde tømt sjelen for slagg i knyttenevebøkene om avisredaktører som motarbeider ham («Redaktør Lynge» alias Olav Thommesen i Verdens Gang) og om allehånde bohemliv og forfalsket kunstnerliv («Ny jord»).- - -
Sommeren 1894 tar imidlertid hjemlengselen Hamsun og han skriver ”Pan” ferdig i Kristiansand, og den utkommer 6. des. 1894. Ved juletider er han tilbake i Paris og setter seg ned for å skrive sitt første skuespill (for å tukte Ibsen og Strindberg). I april er han ferdig og helsemessig er han nå så nedkjørt at han reiser sporenstreks til Norge - til Balberg turisthotell på Fåberg rett uten Lillehammer for å hente seg inn igjen etter skrive-reset i den franske hovedstaden.Knut Hamsun er 36 år på bildet nede til høyre (lyver ett år på alderen pga. svindelforsøket mot Zahl antakelig) og har gitt ut rundt 10 bøker. Tre av dem – ”Sult” (1890), ”Mysterier” (1892) og ”Pan” (1894) - er blitt stående som nyromantiske hovedverk (sammen med ”Victoria” (1898)) – også i den europeiske romantradisjonen. Det var imidlertid ikke nok for den norske regjeringen til å gi ham kunstnerlønn i 1897 (Bjørnson og Ibsen hadde levd på den i årtier). Den gikk av alle til Vetle Vislie! Deler av Hamsuns diktning (særlig novellen «Livets Røst» og Teresita-skikkelsen i «Livets spil») var umoralsk og i Kirkedep. satt teologen Jacob Sverdrup. De blasfemiske Job-utbruddene i «Sult» var vel også vanskelig å svelge (men tross alt på bibelsk grunn - Hamsun hadde fått en grundig pietistisk oppdragelse).
Mye av motbøren Hamsun fikk på slutten av 1890-tallet, hadde han imidlertid vært med på å skape selv. Plagiatbeskyldningene vedr. Dostojevkijs «Spilleren» (novellen «Hazard» hos Hamsun) var det også absolutt hold i - og selv om forfatterinnen Anna Munch opplagt var gal, var hennes beskyldninger mot Hamsuns kyniske utnyttelse av velstående familier pekuniært og seksuelt på langt nær tatt ut av løse luften. I tillegg sto Hamsun i gjeld til oppunder ørene - og til og med matadoren Zahl ville nå ha pengene sine tilbake via rettsvesenet, rundt 80 tusen i dagens pengeverdi. Men det kulturelle lavmål hos den nye Venstre-regjeringen (Hamsuns gamle åndsfrender) med stadige trusler om beslagleggelse, dom og bøter overfor forfattere, sjokkerte nok kunstnermiljøet ikke så rent lite - mange av dem hadde også tilbragt mye tid utenfor Norge, f.eks. i dette mer frisinnede Paris.
«Sult» regnes også som den første modernistiske roman med sin indre monolog som mange forfattere senere forsøkte å kopiere. Av bilder og malerier (bildet over til høyre) ser vi også at Hamsun i sin samtid nok fremsto som en litt for velkledd sultekunstner, men han spilte rollen godt - og offer-rollen selger minst like godt i dag som den gjorde den gang.PS: Fremstill deg som et offer - og gjerne som et misforstått offer, og du setter omgivelsene i sjakk matt på et blunk. Hamsun kunne kunsten - mange av hans senere åndelige fettere spiller rollen daglig på sin egen revyscene med måtelig resultat, men noen lar seg alltid lure - og det er det som er vitsen med det hele. Veien fra offer til bøddel, har imidlertid vært kort for noenogenhver, ikke minst for Hamsun selv.
- - -
Kartet under - trykk og det blir interaktivt - viser Hamsuns daglige tur fra A: leiligheten i Rue de Vaugirard 8 til B: Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161. Mer sentralt kan man vel ikke bosette seg i en by. Bildene under er fra datidens kafé (i dag ligger det et marokkansk turistkontor her) samt et par gamle Paris-bilder fra tiden det skrives om.
Vis større kart
Cora Sandel (1880-1974): Alle rundt femti husker Alberte-bøkenes norske filmatisering i 1972 med Monna Tandberg i hovedrollen - mørkere og tristere og norskere kan det vel ikke gjøres mente en del. Selv satt undertegnede som 20-åring limt til skjermen - og Cora Sandels kunstnerliv, særlig i Paris, var ingen dans på roser. Obligatorisk studie for de som ønsker å gå kunstnerveien er Janneken Øverlands biografi fra 1995.
Cora Sandel (egt. Sara Fabricius) ble imidlertid en habil maler og en stor stilistisk forfatter påvirket mer av franske forfattere enn norske. Det norske forlaget greide det kunststykke også å sensurere Alberte-bøkene - er de kommet ut i ny utgave?Cora Sandel virket både som forfatter og som maler. Hun skrev romaner, noveller og fortellinger, og i årene 1906–21 gikk hun på malerskoler i Paris og hadde et maleropphold i Firenze 1913–14. Hun var også sporadisk Paris-korrespondent for Morgenbladet 1908–10 der hun blant annet er en av få journalister som greier å få et intervju med Bjørn Bjørnson under farens dødsleie på hotel Vagram. Bjørnson hang ved livet sin vane tro og dødsleiet varte i fire måneder.
Cora Sandel gifter seg med skulptøren Anders Jønsson i 1913 og deres adresse i Paris har i flere år vært Villa Brune 3 i enden av Rue des Plantes. Interaktivt kart under (trykk):
View Larger Map
Johan Borgen (1902-79): Johan Borgens halvår fra sommer 1926 til nyåret 1927 i Paris ligger i en slags halvmørk biografisk tåke. Forfatteren ønsket ikke å snakke om det og man må gå til andre bok i Lillelord-trilogien - «De mørke kilder» (1956) - for å få innblikk i forfatterens halvkriminelle liv som flørtende narkoman (meskalin og kokain m.m.). Det fins knapt adresser å holde seg til - bare en kunstnerkrets utenfor byen og et miljø rundt «Ballet Suedoise». Han skal også ha falt ut av et vindu i Rue de Varvin (Vavin?) nr. 6 - rett ved Luxembourg-parken - det var kanskje da han fikk den skjeve nesen?
Borgen treffer Nordahl Grieg som sitter og skriver dikt på en benk midt på Gare du Nord (fordi det «er så rolig der») og Sigurd Hoel som sitter og leser «Tidens Tegn» på en kafe ved Dome (og det gjør han fordi han må følge med på hva som skjer, sier Hoel). Borgen treffer eller ser også Ernest Hemingway et par ganger.
Forfatteren Gunnar Larsen tar med Borgen hjem til Norge i en svært dårlig forfatning, og familien legger ham inn på psykiatrisk klinikk på Ullevål sykehus. I denne perioden greier også «Bums» det kunststykke å bryte seg inn i sitt eget hjem i Holtegate 14 på Briskeby for å finne mat og klær og nødvendig livsopphold. Så startet livet som journalist og forfatter. Debuten var imidlertid før Pariseroppholdet i 1925 - «Møt mørket».
Lillelord-trilogien er et must for alle romanlesere. Og merk den avanserte (men kanskje litt anmassende) impresjonistiske stilen som glir over i ren modernisme i siste bind. En moderne forfatter, Trude Marstein, med røtter i universitetsmiljøet hadde i noen tid den skuffelse å gjenlese novelleforfatteren Borgen. Og det var da også viktig at verden fikk vite om hennes nye innsikt selvsagt. Jan-Erik Vold, den store Borgen-beundrer på vegne av hele 68-generasjonen, var ikke blid mildt sagt på et litteraturtreff på Knatten, Borgens hjem på Hvaler, for noen år tilbake.Men Borgens noveller står seg godt også i dag, mener andre lesere med kanskje noe mer lesning bak seg enn Marstein. Å senke store forfattere for å forsøke å heve seg selv i det litterære landskapet, kan fungere. Og mange inkluderte undertegnede har brukt dette retoriske trikset med blandet hell tidligere - så det var kanskje forsøket verdt antakelig.
Olaf Bull (1883-1933): Olaf Bull hadde to lange Paris-opphold. Det første vinteren 1911 frem til sommeren da pengene tok slutt og kona Thora f. Bakkerud var også gravid. De bor på Hotel de Londres i Rue de Bonaparte i kunstnerstrøket Montparnasse. Stamrestauranten er La Closérie des Lilas på 171 Bld Montparnasse (også kalt «Syrinstølen» av Herman Wildenvey). Dette var også Baudelaires stamsted (han med de søvnløse gatevandrerdiktene «Les fleurs du Mal», 1857), bilde under til høyre - og restauranten er der fortsatt.
Våren 1925 er Bull tilbake med det som nå skal bli hans tredje kone Suzanne f. Dain. De bor i leiligheten til hennes mor i 38 Rue Singer ikke langt fra Bologneskogen. Senere flytter de til 19 Rue Monge rett ved Montparnasse. Kunstnermiljøet i Paris på 20-tallet er skildret av mange (blant annet av Hemingway i «The Sun Also Rises, 1926» og «A Moveable Feast, pm.1964»). I Fredrik Wanderups Olaf Bull-biografi fra 1995 er miljøet skildret også med de særnorske innslag. Men stikkordet er selvfølgelig det velkjente «The lost generation» - altså de som vokste opp under første verdenskrig. Gertrud Stein satt skapet på plass for denne generasjonen av kunstnere: «It takes a lot of time be a genius. You have to sit aroundt so much doing nothing.»
Det var forbudstid både i Amerika og Norge og francen sto lavt i kurs - så valget var lett for de som ville realisere seg som kunstnere over et glass eller fem. På sitt meste var det antakelig et sted mellom 15 og 30 tusen amerikanere i byen. Mange norske kunstnere - særlige malere - var mer eller mindre bofasts i byen (Ludvig Karsten døde der) - og Bull skålte mer enn en gang med Wildenvey, Oda Krogh, Sigurd Hoel og Nic Waal, Hemingway og James Joyce - som Bull også var norsklærer for.I Joyce´s «Finnegans Wake» er det flere setninger med hentydning til norsk diktning og norrøn mytologi - Bull hjalp ham med dette i Joyce leilighet i 192 Rue de Grenelle. Joyce med sin oppvekst i fattigdom, var imidlertid ingen bohem.
Bilder: Cafe du Dome (til høyre) var nok det heteste innstedet på Montparnasse i 20-årene. Og det er i bokhandelen Shakespeare and Company hos forleggeren Sylvia Beach at Bull treffer Joyce antakelig. Bokhandelen ligger der ennå.
Våren 1926 er Bull så nedkjørt av alkoholen at kona tvangsflytter ham ut av byen. November 1926 er de tilbake i Norge. Bull er nå grundig lei av at pengene han får fra forlaget Gyldendal (ofte via faren) i forskudd, at dette porsjoneres ut - og Nobelprisen i litteratur må da snart tilfalle ham? Han, selveste Olaf Bull mangler jo penger - og har lest dikt på norsk for selveste Hemingway som har ropt ut på en Paris-kafé at han - selveste Hemingway - må lære seg norsk! Ja til og med Knut Hamsun har anbefalt Olaf Bull prisen! Ja det utviklet seg nesten til en norsk folkesport å dele ut Nobelprisen i forkant til geniale norske forfattere inkl. Johan Falkberget og Olav Dunn.Olaf Bull har frem til 1928 fått 18 300 kr. (omtrent en halv million omregnet i dagens pengeverdi) i stipend bare fra forfatterforeningen. Men når pengene renner ut i den andre enden like fort som de strømmer inn, så blir det ofte ”mye vil ha mer fanden vil ha fler”, nærmest som livsstil. Men diktet «Metope» er uansett Norges beste dikt - så noe kom det da ut av det hele.
Når Fredrik Wandrup (still in Dagbladet) i biografien om Bull retorisk spør hvem som drepte Olaf Bull? - så kan vi andre i hvert fall med stor sikkerhet si at det i hvert fall ikke var konene hans eller de som finansierte forfatterskapet og livet hans.
Men barndommen har vel skylden der som hos alle oss andre. Vi skulle rett og slett ikke vært født antakelig. Og for det vanlige gjennomsnittsmennesket er det nok en trøst at det heldigvis aldri er for sent å skaffe seg en ulykkelig barndom.
Kilder:
Bøker:
Haavardsholm, Espen: Øst for Eden – En biografi om Johan Borgen. Oslo: Gyldendal 2000
Keel, Aldo: Bjørnson, Bjørnstjerne: En biografi 1880-1910. Oslo: Gyldendal 1999
Langslet, Roar: Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg. Oslo: Forlaget Press 2001
Ustvedt, Yngvar: Henrik Wergeland. En biografi. Oslo: Gyldendal 1994
Ustvedt, Yngar: Ludvig Holberg om seg selv. Oslo: Den norske bokklubben AS 1984
Wanderup, Fredrik: En uro som aldri dør. Olaf Bull og hans samtid. Oslo: Gyldendal 1995
Øverland, Janneken: Cora Sandel. En biografi. Oslo: Gyldendal 1995
Nettsteder (3.6.2011):
http://images.google.com/imghp?hl=no&tab=wi(alle bilder)
http://no.wikipedia.org/wiki/Hovedside
http://www.snl.no/
Kilder om Hamsun og Paris:
Bøker:
Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987)
Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004
Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004
Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002
Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001
Utdragene fra Hamsun-tekstene er hentet fra Samlede verker utgitt på Gyldendal Norsk Forlag AS 2007, verkred. Lars Frode Larsen
Nettsteder (pr. 3.6.2011):
www.google.com (alle bilder hentet fra nettet)
www.hamsun.at
http://midaschess.blogspot.com/2007/03/soldiers-chess-and-caf-de-la-regence.html
