Lektor Michelsens (skole)blogg

Sanger som aldri dør? - nordiske viser på sitt beste...

2012-01-22T20:07:00.081+01:00

Märk hur vår skugga

Fredmans Epistel nr. 81 av Carl Michael Bellman (1740-95)

Til grälmakar Löfberg i stärbhuset vid Dantobommen, diktad vid graven (dedicerad till Doctor Blad)

sunget av Cornelis Vreeswijk (1937-87) - "Spring mot Ulla, spring! - Cornelis sjunger Bellman" utgitt i 1965 er kanskje Vreeswijks beste LP (CD), men er ikke lett å få tak i.

Märk hur vår skugga, märk, Movitz mon frere,
inom ett mörker sig slutar,
hur guld och purpur i skoveln, där,
byts till grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älv,
och tre gånger sen dödgrävaren själv,
mer du din druva ej kryster.
Därför, Movitz, kom hjälp mig och välv
gravsten över vår syster!

Ack längtansvärda, och bortskymda skjul
under de susande grenar,
där tid och döden en skönhet och ful
till ett stoft förenar!
Till dig aldrig avund sökt någon stig;
lyckan, eljest uti flykten så vig,
aldrig kring grifterna ilar.
Ovän där väpnad, vad synes väl dig,
bryter fromt sina pilar.

Lillklockan klämtar till storklockans dön,
lövad står kantorn i porten
och till de skrålande gossarnas bön
helgar denna orten.
Vägen opp till templets griftprydda stad
trampas mellan rosors gulnade blad,
multnande plankor och bårar;
till dess den långa och svartklädda rad
mjukt sig bugar i tårar.

Så gick till vila, från slagsmål och bal,
grälmakar Löfberg, din maka,
der, dit åt gräset långhalsig och smal
du än glor tillbaka.
Hon från Dantobommen skildes i dag
och med henne alla lustiga lag.
Vem skall nu flaskan befalla?
Torstig var hon och urtorstig är jag;
vi är torstiga alla.

Ord: klutar: filler - lövad: prydet med blomster - mon frere: min bror - skugga: skygge, skikkelse - stad: en plass, her kirkegård - templets: Maria-kirkens - Charon: fergemannen som bringer de døde over til dødsriket - avund: sjalusi eller misunnelse - griftarna: gravene - eljest: ellers - multnade: råtne - gossarna: guttene - bårar: kister? - Dantobommen: et tollsted i datitidens Stockholm - skoveln: parken - krysta druvan: drikke vin - grälmakar: kranglefant - ovän där väpnad, vad synes väl dig, bryter fromt sina pilar: væpnede uvenner slutter fred?

Öppna landskap av Ulf Lundell (1949 - )

Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo,
några månader om året, så att själen kan få ro.
Jag trivs bäst i öppna landskap, där vindarna får fart.
Där lärkorna slår högt i skyn, och sjunger underbart.
Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannesört,
och dricker det med välbehag, till sill och hembakt vört.
Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo.

Jag trivs bäst i fred och frihet, för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet, som stänger in och stjäl.
Jag trivs bäst när dagen bräcker, d'r fälten fylls av ljus,
när tuppar gal på avstånd, när det är långt till närmsta hus.
Men ändå så pass nära, att en tyst och stilla natt,
när man sitter under stjärnorna, kan höra festens skratt.
Jag trivs bäst i fred och frihet, för både kropp och själ.

Jag trivs bäst när havet svallar, och måsarna ger skri,
när stranden fylls med snäckskal, med havsmusik uti.
När det klara och det enkla, får råda som det vill,
när ja, är ja, och nej, är nej,och tvivlet tiger still.
Då binder jag en krans av löv, och lägger den runt närmaste sten,
där runor ristats för vår skull, nån gång för länge sen.
Jag trivs bäst när havet svallar, och måsarna ger skri.

Ord: svaller: bølger

Svantes lykkelige dag

av Benny Andersens (1929- ) og Povl Dissing (1938 - )

Se, hvilken morgenstund!
Solen er rød og rund.
Nina er gået i bad.
Jeg spiser ostemad.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Blomsterne blomstrer op.
Der går en edderkop.
Fuglene flyver i flok
når der er mange nok.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Græsset er grønt og vådt.
Bierne har det godt.
Lungerne frådser i luft.
Åh, hvilken snerleduft!
Glæden er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Sang under brusebad.
Hun må vist være glad.
Himlen er temmelig blå.
Det kan jeg godt forstå.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Nu kommer Nina ud,
nøgen, med fugtig hud,
kysser mig kærligt og går
ind for at re’ sit hår.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Du sålde våra hjärtan av Lisa Ekdahl (1971 - )

Du sålde mitt hjärta, på realisation
Och du sålde min stolthet, på närmaste auktion
Du sålde min värdighet och min innersta hemlighet
Av allt det jag gav har du ingenting kvar
Jag ger vad jag har
Men du ger ingenting tillbaks

Jag lämnar dig här
Jag måste gå nu
Ja, jag lämnar dig här
För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du

För du sålde ditt hjärta, du sålde din själ
Så inte känner du smärta, när jag tar mitt farväl
Inget smärtar en hjärtlös man, säg vad en man utan hjärta inte kan
Av allt det jag gav har du ingenting kvar
Jag ger vad jag har
Men du ger ingenting tillbaks

Så jag lämnar dig här
Jag måste gå nu
Ja, jag lämnar dig här
För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du

(Mellanspel)

Du sålde mitt hjärta, och allt som var vårt
Jag undrar än hur du kunde, du sa det var inte svårt
Nej, inget smärtar en hjärtlös man, säg vad en man utan hjärta inte kan
Av allt det jag gav har du ingenting kvar
Jag ger vad jag har
Men du ger ingenting tillbaks

Så jag lämnar dig här
Jag måste gå nu
Ja, jag lämnar dig här
För jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du

För du sålde våra hjärtan
Du sålde våra hjärtan
Ja, du sålde våra hjärtan
Du sålde våra hjärtan
Du sålde våra hjärtan
Du sålde våra hjärtan
Ja, du sålde våra hjärtan

Ord: Realisation: utsalg (billigsalg)

Norsk og nordisk dikterliv i Paris før Ketil Bjørnstad og Anne Grete Preus

2011-06-03T10:41:00.036+02:00

Det går en nesten ubrutt nasjonal litteraturhistorisk geni-linje fra Wergeland via Bjørnson til Knut Hamsun i den norske nasjonsbyggingens tjeneste. Prosjektet havarerte, dessverre gudskjelov, med Hamsuns egne ord - og nazisme. Og poetokratiet som ble hausset opp i en norsk og nasjonal rus omverden nesten ikke har sett maken til, er mer eller mindre dødt i dagens Norge, og heldigvis også i de aller fleste andre land med de samme litterære tradisjoner.

Alle de tre forfatterne over hadde kortere eller lengre opphold i Paris. I tillegg må vi nevne islendingen Sæmund Frode som skrev «førsteutkastet» til det som senere skulle bli de norske kongesagaene. Heimskringla kan altså leses i den gresk-romerske retorikk-tradisjonen som var pensum på de latinske lærestedene i middelalderens Europa.

Ludvig Holberg, bergenser og københavner, oppholdt seg også i Paris i to perioder og leflet nok mer med de franske katolikkene enn danskekongen antakelig likte.

Johan Borgen, Hamsun-epigon i unge år, hadde også et lengre opphold i Paris. Paris-forfatteren per exellence er nok Cora Sandel som skrev trilogien om Alberte med utgangspunkt i eget Paris-opphold.

Men lyrikeren Olaf Bull hadde også sitt fuktige opphold i verdensbyen. Vi vet også at Sigurd Hoel og Nordahl Grieg hadde turer til Paris - og Johan Borgen traff dem begge - i hvert fall etter det lille han selv kan huske fra dette oppholdet.

- - -

Sæmund Frode (1056-1133) av norrønt Sæmundr fróði = Sæmund den vise, egentlig Sæmund Sigfússon, var en islandsk prest og historiker.

Sæmund Frode er betydningsfull ved at han studerte i utlandet, antakelig ved universitetet i Paris «grunnlagt» en gang på 1100-tallet (kildene sier at han studerte i «Frakkland»). Sæmund var sentral i å bygge opp den tidlige kristne kirken på Island, men mest for at han var den første islandske forfatter og historiker som vi kjenner navnet på.

Sæmund er tatt med her fordi han skrev et verk på latin om de norske kongenes historie fra Harald Hårfagre til Magnus den gode. Sæmund la spesiell vekt på kronologien, noe som gjorde hans verk til et viktig referanseverk for andre. Dette verket er dessverre gått tapt, men ble brukt senere som kilde av andre forfattere, blant annet Snorre Sturlasson som selv hadde vokst opp og studert på Odde som fostersønn av Jón Loftsson. En anonym forfatter skrev et langt kvad, Nóregs konunga tal, som sammenfatter Sæmunds arbeid og priser ham ved å knytte hans ætt til den norske kongefamilien.

Indikasjonen på at Sæmunds verk var på latin, kommer fra at Are Torgilsson Frode skrev «ritaði fyrstr manna hér á landi at norrœnu máli frœði, bæði forna ok nýja», det vil si «skrev som den første mann her i dette landet historie i det norrøne språket, både det gamle og det nye.»

Bilde: Hvis Sæmund studerte i Paris, må det ha vært i det teologiske miljøet i det området av byen der Notre Dame nå ligger - men kirken ble ikke påbegynt før rundt 30 år etter at Sæmund døde.

Ludvig Holberg (1684-1754): I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brüssel, gikk videre til fots til Paris der han først oppholdt seg i rundt 14 måneder. Han gikk så ombord i en elvebåt på Seinen i august 1715. Hester på elvebredden trakk den til Auxerre og Holberg fortsatte til fots til Marseille, og tok så sjøveien til Genova.

På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall (men som alle hypokondere hadde Holberg en aldri sviktende jernhelse). Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved «dårlig helse», men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med «utmerket helse».

Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i fattigdom og publiserte sin «Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab».

I 1725 var Holberg tilbake til Paris - antakelig for å promovere sine komedier, men franskmennene bet dessverre ikke på. Han var tilbake i Danmark i februar 1726 - noe skuffet over pariserne, men fransk kultur sto ham nok nærmest både som komediedikter, historiker og opplysningsfilosof.

Bilde: De teologiske debattene i kirken St. Sulpice (litt nord for Luxembourg-haven) fulgte Holberg nøye og gjorde ham ifølge sine egne levnedsbeskrivelser til overbevist lutheraner - kirken sto helt ferdig rundt ti år etter Holbergs siste besøk (men er bygget oppå en gammel romansk kirke fra 12/1300-tallet). Men fransklæreren Holberg talte «fransk som en tysk hest» ifølge en ung Pariser-pike, så det er usikkert hvor mye han bidro med i debatten.

Bilde: Bibliotèque Mazarine i St. Germaine-strøket - Quai de Conti 23 - ved Seinen - var ett av bibliotekene Holberg besøkte oftest under sine opphold i Paris.

Henrik Wergeland (1808-45): Vårt «universalgeni av gigantiske dimensjoner» - dikteren selv omtalt av senere norske biografer på 18- og 1900-tallet, var i Paris en kort tur sommeren 1831 - altså sommeren etter at julirevolusjonen hadde brutt ut. Turen gikk med dampskipet «Camilla» fra Christiania til Le Havre og deretter en dilligence (intet mindre) til Paris med mellomlanding i Rouen.

Hva han fikk ut av oppholdet, er ikke godt å si. Kort sagt: Wergeland var antakelig knapt edru på turen viser samtidens kilder. Han hadde heller rett og slett ikke den magiske evnen å kunne tømme venner og bekjentes lommer for den siste rest av penger som Hamsun og Olaf Bull. Wergeland la seg heller ut med de fleste - også den svensk-norske minister i Paris der vår nasjonaldikter og evige menneskevenn intet mindre enn oppfordret til krig mot den russiske tsaren, Carl Johans forbundsfelle. Mye champisturing på vårt nasjonale ikon her altså. Russetidens grunnlegger har da også fått mange gode arvtagere, med mer eller mindre full tilrettelegging fra norske skolemyndigheter selvsagt.

Og Wergeland kom seg så vidt helskinnet tilbake til Arendal og Christiania ved å tigge en båtbillett - og nye festligheter med øl og snaps kunne ta til. Wergelands sosiale intelligens var antakelig omvendt proporsjonalt med hans nasjonale genius, så da kan man tenke seg. Sympatien med jødene hadde antakelig sine røtter i Paris-oppholdet - så noe godt kom det da ut av reisen. Men vi skal merke oss et utsagn eller sitat fra dikteren som har et visst fransk preg over seg: «Den siste konge skal henges i den siste prests tarmer». Deretter søkte han på prestestilling - og fikk den ikke - merkelig nok! Et offer altså.

Skal man få et noenlunde usminket eller mer objektivt bilde av våre nasjonale diktere, er det greiest å holde seg til samtidens kilder - og de sa blant annet følgende om Henrik: «Wergeland kan umulig være vel bevart. Selv i hans egen familie, frykter man nu at han skal ende på dårehuset.» Dagens litteraturhistorie i skolen er nærmest for nasjonsbyggende romaner å regne - og som romaner flest, har de selvsagt ingen kildeliste og ingen kildehenvisninger. Og lærebokforfatterne kopierer stort sett hverandre og selger de nasjonale eventyrene om og om igjen - i litt ulike forkledninger riktignok.

Wergeland bodde på Hotel de Havre i Rue de Fauborg St. Honoré - men et hotel med dette navn finnes ikke i dag i denne gaten to parallellgater nordøst for Champs-Elysées. Et positivt trekk ved mannen er at han senere angret på alt han ikke fikk sett i Paris - men det er han vel ikke alene om.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910): Etter to lange Roma-opphold (1860-62 og 1873-75) ender vår nasjonale skald opp i en annen europeisk storby - og nå er dette antakelig must-byen for forfattere som vil oppholde seg i kulturens sentrum på jakt etter heder og ære og ikke minst internasjonale impulser.

Bjørnson m/familie blir i byen i fem år (1882-87). Forleggeren Hegel hadde også øvd et visst press på dikteren om å komme seg bort fra den evige politikken og livet som verdens beste festtaler.

Vennskapet med Strindberg og Jonas Lie var tett og bruddet tilsvarende dramatisk. Bjørnson hadde det med å reise seg når hans «fiender» ankom et sted - og rope: « De som ikke er med meg, er mot meg» - og de aller fleste hadde en tendens til å bli sittende, antakelig i ren forfjamselse - og bruddet med «kaksen fra Gausdal» var et faktum.

Og Bjørnsons interesse vendte seg nå også mot studiet av hysteriske kvinner via en viss nevrolog Jean-Martin Charcot (som også hadde Freud som elev) - et meget populært emne i datidens salonger. Og i mange romaner av menn oppstod nå en åndelig kusine av denne litt sære kvinneskikkelsen som en femme-fatale-skikkelsene - og nærmest på løpende bånd - dvs. farlige og labile kvinner som lokker menn ut i håpløse kjærlighetsforhold for siden å forlate dem. Den geniale mannlige kunstner som det evige offer utmalt til det outrerte særlig hos Hamsun, fikk her enda mer vann på mølla altså.

Hos Bjørnson endte altså en variant av denne kvinneskikkelsen opp i stykket «Over Ævne 1» der den «lamme» prestefruen reiser seg i siste akt, men segner så om - død - ja det var over evne det! Applaus. Kanskje det var dette som fikk det svenske akademiet til å gi ham Nobelprisen i 1903, hvem vet.

I juni 1909 ble Bjørnson rammet av et slag som delvis lammet ham. Han kjempet forgjeves mot sykdommen og døde i Paris - i 6. etg. på Hotel Wagram 26. april 1910. Bilde til høyre: Hotellet lå ved Rue de Rivoli med utsikt mot Jardin des Tuileres (rett bak statuen som skimtes på bildet til høyre). Hans hjemferd på panserskipet Norge (med båren på dekk) og begravelsen i Kristiania ble en nasjonal begivenhet vi litt blaserte nordmenn i dag nesten ikke kan forestille oss (bildene under).

Kartene under viser B1: familiens bosted i Rue Faraday 15 i Paris og Bjørnsons dødssted B2: på Hotel Wagram ved Tulierhaven med utgangspunkt fra A (begge kart): Charles de Gaulle - Etoile, altså ved enden av Champs-Elysées. Trykk på kartene og de blir interaktive!

Vis større kart

Vis større kart

Jonas Lie (1833-1908): Jonas Lie og hans velkjente kone, sekretær og kusine, Thomasine, bodde i Paris mellom 1882 og 1906. Lies bidrag til romankunsten er knyttet til begrepet impresjonisme: Å fange inn virkeligheten i et spontant øyeblikk, delen for helheten (pars pro toto), inntrykkskunst eller spontankunst. Kunst for kunstens skyld («l’art pour l’art») er også knyttet opp mot impresjonismen, og malerne måtte selvsagt ut i friluft for å fange øyeblikksbildene - med det rette lyset.

Lie forsøkte å dyrke dette også litterært frem gjennom første halvdel av 1880-årene. Den litterære impresjonismen er primært et stilistisk og formelt anliggende. Lie kalte det “den indirekte metode”, dansken Herman Bang “den fremstillede roman”. Det er imidlertid uenighet om hvilke av Lies romaner som kan karakteriseres som impresjonistiske.

Den impresjonistiske skrivemåte prøver å unngå logisk bearbeiding av inntrykkene, i den hensikt å gjengi sansningene mest mulig direkte for derved å “komme virkeligheten nærmere”. Dersom formen rendyrkes, representerer den en oppløsning av selve den episke form. Således øyner man forbindelseslinjer fra Jonas Lies utvikling av den impresjonistiske skrivemåte frem til de anti-episke romaneksperimenter i 1900-tallets europeiske litteratur.

I dag er de impresjonistiske virkemidlene så vanlige i litteraturen at de knapt merkes. Det går både på fortellerstemme (skjult ofte), paratakse (sideordning), bruk av apposisjon (utfyllende tillegg), ellipse (setning uten finitt verbal - også kalt setningsemne), spesielle troper og figurer (sælsomt, rå, monoton), replikk og dekket tale (jfr. Hamsuns merkelige at- setninger: «Den gamle prest kom ut til oss igjen og sa at om vi ikke kunne mure opp en stolpe for ham...»).

En impresjonistisk tekst hos Lie kunne se slik ut:

«Og der sto kornstaurerne som krokete gamle kjerringer... de ville hevne seg, - strittet mer og mer med halmluggene som troll imot ham og ville forby ham å få armene opp for å nå tømmene og komme til Gilje... De vrimlet liksom mellom himmel og jord...» osv. (illustrasjon til Theodor Kittelsen - til høyre).

Knut Hamsun (1859-1952): I løpet av årene i Paris skriver Hamsun ferdig to romaner (”Ny jord” - bohemromanen han la til side i 1886 og ”Pan”, samt skuespillet ”Ved rigets port” og rundt 130 brev – i tillegg fins novelleskissene ”Litt Paris” i ”Siesta” (1897) og «En gaterevolusjon» i «Kratskog» (1903) samt minst en avisartikkel i Revue des Revues – om retninger i moderne norsk litteratur – som irriterte endel norske kritikerne og kunstnerne ikke så rent lite.

Reisen til Paris var egentlig ment som en dannelsesreise for autodidakten Knut Hamsun, men han greide ikke lære seg språket. Han slet også med engelsken til tross for rundt fire år i Amerika og forsøkte seg også som privatist for å ta studenteksamen (artium) i Kristiania 1880.

Det er også vanskelig å se noe nedslag av fransk kultur i Hamsuns personlighet enn si forfatterskap. Brevene bærer ikke vitnesbyrd om en mann på jakt etter kulturelle opplevelser enten det gjelder fransk malerkunst, musikk eller diktning. Korrespondansen dreier seg mest og penger og forfølgelsen av ham som dikter og åndsmenneske (injustice collector-syndromet var i full virksomhet slik vi også kjenner det fra tidligere brev). Det som gjør Paris-oppholdet spesielt, er varigheten. Siden han dro fra Nordland sommeren 1879, altså som 20-åring, har han flyttet omtrent 50 ganger, altså gjennomsnittlig tre ganger i året. Det tyder på at han fikk arbeidsro tross det hektiske storbylivet.

Hamsun finner også i Paris det han ustanselig er på jakt etter - en velhavende forretningsmann som er villig til å være med å sponse hans genius, skrivevirksomhet, restaurant- og pensjonatregninger (600 fr eller rundt 60 tusen kroner bare fra ham det første halve året) – nå den styrtrike unge playboyen Albert Langen fra München (bildet til høyre - Hamsun kalte ham bare «min Tysker»). Langen blir presentert for den norske dikterkometen via den danske maleren Willy Gretor. Den unge Langen (og Philipsen i København) finansierer i stort monn hele Paris-oppholdet til Hamsun og blir også hans tyske forlegger. Langen gifter seg senere inn i Bjørnson-familien - det gjør også hans søster.

Den norske kolonien i Paris – stort sett boende rundt Jardin de Luxembourg - som i disse årene kom til å omfatte Jonas Lie (i Avenue de la grande Armée), Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, malerne Edvard Munch og Fritz Thaulow, musikeren Christian Sinding, skulptøren Vigeland, de nyromantiske lyrikerne Wilhelm og Thomas Krag og mange ulike musikk- og malerstudenter, holder yankeen Hamsun litt på avstand (men beundrer hans diktning). Hamsun gjør også lite for å holde seg inne med den norske kunstnerkolonien.

Det var jo det litterære geniet fra Nordland og Minnesota – Verdensånden til hest - som hadde tatt livet av de fire store noen år tidligere på sin store litterære Norges-turne som endte i Kristiania høsten 1891 i Brødrene Hals’ konsertlokale i Stortingsgaten (rett ovenfor dagens Burns). En mann som var beskrevet av Nils Vogt i Morgenbladet som ”Humbugens Apostel i den norske Litteratur – ’den nye kunsts’ Taskenspiller, Knut Hamsun…” Redaktør Olav Thommesen i Verdens Gang la heller ikke fingrene imellom når han anmeldte det unge diktergeniets litterære foredrag med Ibsen til stede: ”Et kursus i Uvidenhet, Overfladiskhet og Frækhet på hele tre Timer er for meget.”

Hamsun glemte aldri disse harde ordene og kunne sitere flere av dem over femti år senere mer eller mindre ordrett.

I Paris holder Hamsun seg mest til danskene Herman Bang, Sven Lange og Willy Gretor, men pleier også vennskap med den svenske dikteren August Strindberg (til høyre) – så lenge det varer. Om Hamsun lider av langt fremskreden paranoia, rekker han ikke Strindberg til knærne i denne åndelige øvelsen. Tre unge norske diktere faller imidlertid i nåde hos Hamsun: Hans E. Kink, Johan Bojer og Peter Egge. I novellen «Folkeskalden i Sybaris», 1925, tar imidlertid Kink et bittert (og litt patetisk) oppgjør med Hamsun, både som dikter og person. Men Hamsuns dom over Kinks forfattervirksomhet om at «språket hans sto i veien», står seg godt også i dag.

Hamsun bort stort sett på én adresse disse to årene (med et avbrekk i Norge): Rue de Vaugirard 8 rett ved Jardin de Luxembourg og Hotel des Americains hvor mange skandinavere bodde. Han leide to rom i 2. etg. i Rue de Vaugirard 8 – ett stort rom med balkong ut mot gaten og et lite soveværelse. Den unge språkstudenten Brede Kristensen skulle lære ham fransk – uten synlig resultat skulle det vise seg, som nevnt tidligere.

Men her ble altså en av de mest leste 1890-tallsromaner om den nordnorske kjærlighetssommeren skrevet i en skriverus dikteren senere sjelden opplevde - og påkledningen i den glohete byen var underbukse sittende på en pinnestol - mens livet utenfor og fransk kultur og språk fikk gå som det ville. Men forutsetningen for at han skulle frembringe dette språklige mesterverket, var nok at han hadde tømt sjelen for slagg i knyttenevebøkene om avisredaktører som motarbeider ham («Redaktør Lynge» alias Olav Thommesen i Verdens Gang) og om allehånde bohemliv og forfalsket kunstnerliv («Ny jord»).
- - -
Sommeren 1894 tar imidlertid hjemlengselen Hamsun og han skriver ”Pan” ferdig i Kristiansand, og den utkommer 6. des. 1894. Ved juletider er han tilbake i Paris og setter seg ned for å skrive sitt første skuespill (for å tukte Ibsen og Strindberg). I april er han ferdig og helsemessig er han nå så nedkjørt at han reiser sporenstreks til Norge - til Balberg turisthotell på Fåberg rett uten Lillehammer for å hente seg inn igjen etter skrive-reset i den franske hovedstaden.

Knut Hamsun er 36 år på bildet nede til høyre (lyver ett år på alderen pga. svindelforsøket mot Zahl antakelig) og har gitt ut rundt 10 bøker. Tre av dem – ”Sult” (1890), ”Mysterier” (1892) og ”Pan” (1894) - er blitt stående som nyromantiske hovedverk (sammen med ”Victoria” (1898)) – også i den europeiske romantradisjonen. Det var imidlertid ikke nok for den norske regjeringen til å gi ham kunstnerlønn i 1897 (Bjørnson og Ibsen hadde levd på den i årtier). Den gikk av alle til Vetle Vislie! Deler av Hamsuns diktning (særlig novellen «Livets Røst» og Teresita-skikkelsen i «Livets spil») var umoralsk og i Kirkedep. satt teologen Jacob Sverdrup. De blasfemiske Job-utbruddene i «Sult» var vel også vanskelig å svelge (men tross alt på bibelsk grunn - Hamsun hadde fått en grundig pietistisk oppdragelse).

Mye av motbøren Hamsun fikk på slutten av 1890-tallet, hadde han imidlertid vært med på å skape selv. Plagiatbeskyldningene vedr. Dostojevkijs «Spilleren» (novellen «Hazard» hos Hamsun) var det også absolutt hold i - og selv om forfatterinnen Anna Munch opplagt var gal, var hennes beskyldninger mot Hamsuns kyniske utnyttelse av velstående familier pekuniært og seksuelt på langt nær tatt ut av løse luften. I tillegg sto Hamsun i gjeld til oppunder ørene - og til og med matadoren Zahl ville nå ha pengene sine tilbake via rettsvesenet, rundt 80 tusen i dagens pengeverdi. Men det kulturelle lavmål hos den nye Venstre-regjeringen (Hamsuns gamle åndsfrender) med stadige trusler om beslagleggelse, dom og bøter overfor forfattere, sjokkerte nok kunstnermiljøet ikke så rent lite - mange av dem hadde også tilbragt mye tid utenfor Norge, f.eks. i dette mer frisinnede Paris.

«Sult» regnes også som den første modernistiske roman med sin indre monolog som mange forfattere senere forsøkte å kopiere. Av bilder og malerier (bildet over til høyre) ser vi også at Hamsun i sin samtid nok fremsto som en litt for velkledd sultekunstner, men han spilte rollen godt - og offer-rollen selger minst like godt i dag som den gjorde den gang.

PS: Fremstill deg som et offer - og gjerne som et misforstått offer, og du setter omgivelsene i sjakk matt på et blunk. Hamsun kunne kunsten - mange av hans senere åndelige fettere spiller rollen daglig på sin egen revyscene med måtelig resultat, men noen lar seg alltid lure - og det er det som er vitsen med det hele. Veien fra offer til bøddel, har imidlertid vært kort for noenogenhver, ikke minst for Hamsun selv.
- - -
Kartet under - trykk og det blir interaktivt - viser Hamsuns daglige tur fra A: leiligheten i Rue de Vaugirard 8 til B: Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161. Mer sentralt kan man vel ikke bosette seg i en by. Bildene under er fra datidens kafé (i dag ligger det et marokkansk turistkontor her) samt et par gamle Paris-bilder fra tiden det skrives om.

Vis større kart

Cora Sandel (1880-1974): Alle rundt femti husker Alberte-bøkenes norske filmatisering i 1972 med Monna Tandberg i hovedrollen - mørkere og tristere og norskere kan det vel ikke gjøres mente en del. Selv satt undertegnede som 20-åring limt til skjermen - og Cora Sandels kunstnerliv, særlig i Paris, var ingen dans på roser. Obligatorisk studie for de som ønsker å gå kunstnerveien er Janneken Øverlands biografi fra 1995.

Cora Sandel (egt. Sara Fabricius) ble imidlertid en habil maler og en stor stilistisk forfatter påvirket mer av franske forfattere enn norske. Det norske forlaget greide det kunststykke også å sensurere Alberte-bøkene - er de kommet ut i ny utgave?

Cora Sandel virket både som forfatter og som maler. Hun skrev romaner, noveller og fortellinger, og i årene 1906–21 gikk hun på malerskoler i Paris og hadde et maleropphold i Firenze 1913–14. Hun var også sporadisk Paris-korrespondent for Morgenbladet 1908–10 der hun blant annet er en av få journalister som greier å få et intervju med Bjørn Bjørnson under farens dødsleie på hotel Vagram. Bjørnson hang ved livet sin vane tro og dødsleiet varte i fire måneder.

Cora Sandel gifter seg med skulptøren Anders Jønsson i 1913 og deres adresse i Paris har i flere år vært Villa Brune 3 i enden av Rue des Plantes. Interaktivt kart under (trykk):

View Larger Map

Johan Borgen (1902-79): Johan Borgens halvår fra sommer 1926 til nyåret 1927 i Paris ligger i en slags halvmørk biografisk tåke. Forfatteren ønsket ikke å snakke om det og man må gå til andre bok i Lillelord-trilogien - «De mørke kilder» (1956) - for å få innblikk i forfatterens halvkriminelle liv som flørtende narkoman (meskalin og kokain m.m.). Det fins knapt adresser å holde seg til - bare en kunstnerkrets utenfor byen og et miljø rundt «Ballet Suedoise». Han skal også ha falt ut av et vindu i Rue de Varvin (Vavin?) nr. 6 - rett ved Luxembourg-parken - det var kanskje da han fikk den skjeve nesen?

Borgen treffer Nordahl Grieg som sitter og skriver dikt på en benk midt på Gare du Nord (fordi det «er så rolig der») og Sigurd Hoel som sitter og leser «Tidens Tegn» på en kafe ved Dome (og det gjør han fordi han må følge med på hva som skjer, sier Hoel). Borgen treffer eller ser også Ernest Hemingway et par ganger.

Forfatteren Gunnar Larsen tar med Borgen hjem til Norge i en svært dårlig forfatning, og familien legger ham inn på psykiatrisk klinikk på Ullevål sykehus. I denne perioden greier også «Bums» det kunststykke å bryte seg inn i sitt eget hjem i Holtegate 14 på Briskeby for å finne mat og klær og nødvendig livsopphold. Så startet livet som journalist og forfatter. Debuten var imidlertid før Pariseroppholdet i 1925 - «Møt mørket».

Lillelord-trilogien er et must for alle romanlesere. Og merk den avanserte (men kanskje litt anmassende) impresjonistiske stilen som glir over i ren modernisme i siste bind. En moderne forfatter, Trude Marstein, med røtter i universitetsmiljøet hadde i noen tid den skuffelse å gjenlese novelleforfatteren Borgen. Og det var da også viktig at verden fikk vite om hennes nye innsikt selvsagt. Jan-Erik Vold, den store Borgen-beundrer på vegne av hele 68-generasjonen, var ikke blid mildt sagt på et litteraturtreff på Knatten, Borgens hjem på Hvaler, for noen år tilbake.

Men Borgens noveller står seg godt også i dag, mener andre lesere med kanskje noe mer lesning bak seg enn Marstein. Å senke store forfattere for å forsøke å heve seg selv i det litterære landskapet, kan fungere. Og mange inkluderte undertegnede har brukt dette retoriske trikset med blandet hell tidligere - så det var kanskje forsøket verdt antakelig.

Olaf Bull (1883-1933): Olaf Bull hadde to lange Paris-opphold. Det første vinteren 1911 frem til sommeren da pengene tok slutt og kona Thora f. Bakkerud var også gravid. De bor på Hotel de Londres i Rue de Bonaparte i kunstnerstrøket Montparnasse.

Stamrestauranten er La Closérie des Lilas på 171 Bld Montparnasse (også kalt «Syrinstølen» av Herman Wildenvey). Dette var også Baudelaires stamsted (han med de søvnløse gatevandrerdiktene «Les fleurs du Mal», 1857), bilde under til høyre - og restauranten er der fortsatt.

Våren 1925 er Bull tilbake med det som nå skal bli hans tredje kone Suzanne f. Dain. De bor i leiligheten til hennes mor i 38 Rue Singer ikke langt fra Bologneskogen. Senere flytter de til 19 Rue Monge rett ved Montparnasse. Kunstnermiljøet i Paris på 20-tallet er skildret av mange (blant annet av Hemingway i «The Sun Also Rises, 1926» og «A Moveable Feast, pm.1964»). I Fredrik Wanderups Olaf Bull-biografi fra 1995 er miljøet skildret også med de særnorske innslag. Men stikkordet er selvfølgelig det velkjente «The lost generation» - altså de som vokste opp under første verdenskrig. Gertrud Stein satt skapet på plass for denne generasjonen av kunstnere: «It takes a lot of time be a genius. You have to sit aroundt so much doing nothing.»

Det var forbudstid både i Amerika og Norge og francen sto lavt i kurs - så valget var lett for de som ville realisere seg som kunstnere over et glass eller fem. På sitt meste var det antakelig et sted mellom 15 og 30 tusen amerikanere i byen. Mange norske kunstnere - særlige malere - var mer eller mindre bofasts i byen (Ludvig Karsten døde der) - og Bull skålte mer enn en gang med Wildenvey, Oda Krogh, Sigurd Hoel og Nic Waal, Hemingway og James Joyce - som Bull også var norsklærer for.

I Joyce´s «Finnegans Wake» er det flere setninger med hentydning til norsk diktning og norrøn mytologi - Bull hjalp ham med dette i Joyce leilighet i 192 Rue de Grenelle. Joyce med sin oppvekst i fattigdom, var imidlertid ingen bohem.

Bilder: Cafe du Dome (til høyre) var nok det heteste innstedet på Montparnasse i 20-årene. Og det er i bokhandelen Shakespeare and Company hos forleggeren Sylvia Beach at Bull treffer Joyce antakelig. Bokhandelen ligger der ennå.

Våren 1926 er Bull så nedkjørt av alkoholen at kona tvangsflytter ham ut av byen. November 1926 er de tilbake i Norge. Bull er nå grundig lei av at pengene han får fra forlaget Gyldendal (ofte via faren) i forskudd, at dette porsjoneres ut - og Nobelprisen i litteratur må da snart tilfalle ham? Han, selveste Olaf Bull mangler jo penger - og har lest dikt på norsk for selveste Hemingway som har ropt ut på en Paris-kafé at han - selveste Hemingway - må lære seg norsk! Ja til og med Knut Hamsun har anbefalt Olaf Bull prisen! Ja det utviklet seg nesten til en norsk folkesport å dele ut Nobelprisen i forkant til geniale norske forfattere inkl. Johan Falkberget og Olav Dunn.

Olaf Bull har frem til 1928 fått 18 300 kr. (omtrent en halv million omregnet i dagens pengeverdi) i stipend bare fra forfatterforeningen. Men når pengene renner ut i den andre enden like fort som de strømmer inn, så blir det ofte ”mye vil ha mer fanden vil ha fler”, nærmest som livsstil. Men diktet «Metope» er uansett Norges beste dikt - så noe kom det da ut av det hele.

Når Fredrik Wandrup (still in Dagbladet) i biografien om Bull retorisk spør hvem som drepte Olaf Bull? - så kan vi andre i hvert fall med stor sikkerhet si at det i hvert fall ikke var konene hans eller de som finansierte forfatterskapet og livet hans.

Men barndommen har vel skylden der som hos alle oss andre. Vi skulle rett og slett ikke vært født antakelig. Og for det vanlige gjennomsnittsmennesket er det nok en trøst at det heldigvis aldri er for sent å skaffe seg en ulykkelig barndom.

Kilder:

Bøker:

Haavardsholm, Espen: Øst for Eden – En biografi om Johan Borgen. Oslo: Gyldendal 2000
Keel, Aldo: Bjørnson, Bjørnstjerne: En biografi 1880-1910. Oslo: Gyldendal 1999
Langslet, Roar: Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg. Oslo: Forlaget Press 2001
Ustvedt, Yngvar: Henrik Wergeland. En biografi. Oslo: Gyldendal 1994
Ustvedt, Yngar: Ludvig Holberg om seg selv. Oslo: Den norske bokklubben AS 1984
Wanderup, Fredrik: En uro som aldri dør. Olaf Bull og hans samtid. Oslo: Gyldendal 1995
Øverland, Janneken: Cora Sandel. En biografi. Oslo: Gyldendal 1995

Nettsteder (3.6.2011):

http://images.google.com/imghp?hl=no&tab=wi(alle bilder)
http://no.wikipedia.org/wiki/Hovedside
http://www.snl.no/

Kilder om Hamsun og Paris:

Bøker:

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987)
Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004
Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004
Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002
Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind - 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001

Utdragene fra Hamsun-tekstene er hentet fra Samlede verker utgitt på Gyldendal Norsk Forlag AS 2007, verkred. Lars Frode Larsen

Nettsteder (pr. 3.6.2011):

www.google.com (alle bilder hentet fra nettet)
www.hamsun.at
http://midaschess.blogspot.com/2007/03/soldiers-chess-and-caf-de-la-regence.html

Juks er ikke bra, men litt juks lønner seg kanskje?

2011-05-11T19:45:00.000+02:00

Når Internettjuks oppdages i skolene, sverger i det minste flere vg.skoler ofte til prøver i klasserommene med Internett avslått eller sperret for å forsikre seg om at den innleverte teksts eller oppgavebesvarelses opphavsmann eller kvinne er den samme som står øverst på førstesidearket. En grunnleggende forutsetning for reliabel og valid vurdering i skolen, skulle man tro.

Men det spørs om man ikke forregner seg her også. Dersom elevene har fulle adm.rettigheter til pc-ene (vg.elevene i fx Akershus har det pr. dato), mener stadig flere (litt) datakyndige at det er relativt enkelt å komme på nett uansett hva skolen eller en ikt-ansvarlig måtte finne på av sperringer eller ”forsvarsverker”.

Private trådløse nett opp mot en pc via en Iphone kan opprettes. Man kan komme på nett via proxy (en alternativ inngang) og en ledig IP-adresse på nett. Ja det fins nettsteder som covermyass.com som sender deg rett ut på nett via proxy (dersom skolenettet er stengt for akkurat deg og din klasse ellers). Og tom. via Udirs PGS (prøvegjennomføringssystem) var det i fjor mulig for noen elever å benytte seg av nettets mange fristelser på sentralgitt eksamen selv om det lokale skolenettet var sperret for elevene på eksamensdagen, opplyser en ikt-ansvarlig ved en vg.skole.

Ja er det elever på skolen som ikke har terminprøve eller eksamen, og dermed sitter med nett-tilgang den dagen, kan en eksamenskandidat rett og slett ”låne” deres brukerprofil for noen timer med denne nett-tilgangen. Jeg har da ikke nevnt private mobile bredbånd installert via usb eller direkte på simkortet – det siste helt usynlig for en vakt selvsagt.

Eksterne usikrede trådløse nettverk rundt skolene har flere elever benyttet seg av på terminprøver, skriver flere lokalaviser. Noe som ble oppdaget og ny prøve arrangert. Men ingen vet hvor mange elever i vgs. i dag som har ulovlig nett-tilgang på terminprøver og eksamen i vgs. Og ingen vet hvor mange som forsøker å jukse eller lykkes med å jukse – eller som kommuniserer ulovlig med andre elever eller folk uten skolen under tentamen eller eksamen. Det fins heller ikke offentlige tall over elever i vgs. som er tatt i juks under eksamen, opplyser Udir (men de vet at det jukses, opplyste de for en stund tilbake).

Når en del skoler også kjører fjorårets eksamensoppgaver som den viktige sluttvurderingen i faget i april-mai-juni, evt. med forberedelsesark dagen før – og selve oppgaven kan hentes på nett dagen før prøven, er man i en vurderingssituasjon som er lite oversiktlig, mildt sagt.

Det betyr ikke dermed at alle eller mange elever jukser, for de aller fleste ”frykter” plagieringskontrollen på LMS-en med rette. Noen elever ønsker faktisk heller ikke å jukse og takk for det, og elever uten kildebrukopplæring vet kanskje heller ikke at de kan bli tatt for juks når de kopierer fra et nettsted uten eller med en mangelfull henvisning eller kildeliste – eller bare med en løselig kildeliste.

Men med litt datakunnskap er det lett å omgå ”plaggen” også, eller sørge for at den ikke slår ut på filen som er sendt inn eller at filen rett og slett ikke lar seg "plagge" (jeg skal ikke gå i detalj her). Da spørs det igjen hvor mye en rettetrøtt lærer orker å google besvarelser for å "ta" evt. juksere. Omskriving av nett-tekster iblandet egne kreative ord og setninger er nemlig en populær øvelse i skolen. Jeg har selv rettet mange gjennom mange år og innser at dette kanskje er en ny sjanger – eller en gammel sjanger for journalister med ”dårlig tid” og sans for kuttede hjørner. Mange lærebokforfattere unngår også behendig kildehenvisninger i sine flotte verker, og mange lærebøker i et fag ligner til forveksling på hverandre. Mystisk. Å omskrive andres tekster er visst ikke en sport forbeholdt elever virker som det som. Ja norsklærer og forfatter Karsten Alnæs er vel mesteren over alle mestere her, riktignok med god hjelp fra eget forlag skal vi tro ham selv - og det skal vi.

Så til slutt: Er de ansvarlige for vurdering i skolen – eller i skolene som sådan, informert om tilstanden løselig forsøkt beskrevet over? Jeg tror svaret er ja – eller delvis ja. Det motsatte ville være å undervurdere dem.

Og hva kan de så gjøre for å hindre enkeltelever (for de er relativt få men økende, tror jeg - kanskje mellom 5 og 10 % av elevmassen) fra stadig å komme ulovlig på nett under prøver og eksamen og produsere svar som ikke er deres egne – eller bare delvis deres egne? Antakelig lite.

Resultatet til slutt kan ikke være annet enn at man rett og slett må gå den tunge vei (og ikke fortsette den litt mer makelige) og sette seg ned og lage en helt annen type eksamensoppgaver (særlig i norsk eller norsk i kombinasjon med et nytt og hardt tiltrengt obligatorisk nettfag i skolen) som ikke kan googles, eller som tåler nettet som sådan og selvsagt også kommunikasjon mellom elevene eller mot utenforstående. Kanskje også en helt annen type nettbasert eksamen, kanskje tverrfaglig eller over flere dager der også produksjon av fullverdige multimodale tekster inngår med en evt. muntlig høring til slutt med krav om refleksjon over det innleverte arbeidet slik det gjøres på en del universiteter. Reliabilitets- og validitetsproblemer får man uansett her også - og kravene til lærernes og sensorenes dataferdigheter langt strengere enn dagens selvsagt (og forslaget her er ikke engang nytt eller undertegnedes, bare så det er sagt).

Vil dette skje? Kanskje. Antakelig ikke. For devisen i norsk skole nå er mer festina lente enn de store reformer som nærmest har stått og stanget i kø de siste tiårene. Brente barn i byråkratiet altså, men norske skolepolitikeres veier er uransakelige. Her kan alt fortsatt skje, virker det som.

Men antakelig er dagens Utdanningsdirektorat og dagens skolestatsråd fra SV komfortabel med situasjonen. Noen lærere synes heller ikke dette med nettjuks er så mye å rope opp om (ja er alle norske lærere helt skråsikre på opphavet til eget særemne i sin tid som gymnasiast? – tviler på det). Man lærer vel kanskje litt av å jukse også? Ja – det kommer an på, som det heter blant skoleforskere. Alt kommer an på i skolen.

Men de store medieoppslag vil man jo helst unngå. En slags rettferdighet i opptaket til høyere utdanning – og særlig de lukkede studier, må det jo være. I verste fall får man kjøre den gode, gamle og litt tvilsomme mappevurderingen som et alternativ til den sentralgitte eksamenen - og overlate evt. juks, ulovlig Internett og kommunikasjon og plagieringskontrollen – ja rett og slett til skolene selv.

Det kan kanskje også være like greit. Man oppnår i det minste at de få skolene (kilde: SSB) som har store og årvisse avvik mellom standpunkt og eksamen, får justert dette inn. Jukset til standpunkt fortsetter under eksamen med en mappevurdering de mer eller mindre har full kontroll over selv – og ingen gråter over det antakelig. Snarere tvert imot kanskje. Når frafallet i vgs. SKAL ned nesten for enhver pris. Og statsråd og utdanningsdirektører reiser rundt på skoler og tar bølgen for skoleledere og skoler som overoppfyller føringene fra sentralt hold.

Knut Michelsens hjemmeside her.

Norsk sluttvurdering i bakrus. En reprise! Nå med karakter!

2011-04-13T15:34:00.022+02:00

Hommage à Utdanningsdirektortatet og Kunnskapsdepartementet

eller underveisvurdering fra lektor Michelsen
(fag: sluttvurdering i vgs.):

Alle i skolen må nå tilpasse seg elevene - men det trenger ikke nødvendigvis gjelde Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet - hvis de ikke har dette som et lokalt vurderingskriterium. Nei flytt for Guds skyld ikke eksamen før russetida! Da går vi dødelige glipp av det årlige oppslag i avisene om det norsk skole er best på!

Hold på tradisjonene! Pisa er juks. Dette er ekte!

PS: Forskjellen fra fjorårets eksamen er flytting av eksamen en uke senere i mai. De som ikke har festet ferdig 17. mai, har altså enda en uke å feste på.

Dette blir gøy! Stå på! Dette får dere til!

Innlegget stod også i Dagbladet: Alle skal med - i bakrus.

I begynnelsen av mai starter to viktige perioder for norsk ungdom som avslutter videregående skole, sluttvurderingsperioden med eksamen i flere fag og avsluttende standpunktkarakter i alle fag - og russetiden. Helt tilfeldig og utenfor skoleplanleggernes påvirkningsmulighet er disse periodene så å si sammenfallende.

Det vil si: det er litt feil. Russetiden har de siste årene startet en uke tidligere. I år helgen 23. og 24. april og i noen fylker etter søknad til opplærings- eller utdanningsdirektøren som syns dette er et godt tiltak for trivsel og god skole, ikke minst med tanke på det store frafallet i videregående. La oss ta en kikk på hva som skal skje i denne viktige sluttvurderingsperioden slik Utdanningsdirektoratet tenker seg den:

Standpunktkarakteren skal ikke være noe ”gjennomsnitt” av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova). Videre: Standpunktvurdering skal gi informasjon om den kompetansen eleven har oppnådd i faget ved avslutningen av opplæringen (§§ 3-3, 4-4 i forskrift til opplæringslova og privatskolelova).

Her er det altså bare å brette opp ermene for lærer og elev: sammenfatte, repetere, oppsummere og sluttvurdere fagkunnskapen og læreplanmålene. De flinke skal spisses, de middelmådige skjerpes - og de aller svakeste trekkes opp fra en truende stryk. Alle skal med.

Men etter en hel helg på Tryvann i slutten av april der natten ikke ble så varm som man hadde håpet, var allerede flere elever blitt syke mandag morgen. En gruppe elever som normalt hadde lite skulk, møtte heller ikke til undervisningen. De vanlige skulkerne, kjørte vanlig prosedyre denne gangen også og holdt seg klokelig hjemme.

Flokken som faktisk møtte, kunne deles i to: De som faktisk syns det var greit med litt eksamenstrening og skjerping før avsluttende eksamen etter 13 års skolegang i den norske skolen – og de som ikke var i stand til å gjøre noe annet enn å holde seg på stolen, glippe med øynene og i tillegg holde hodet sånn noenlunde vannrett (mellom hodepinetablettene).

Landstreffet i Lillehammer neste helg venter og det er viktig å være uthvilt og ikke stresse seg opp. Deretter landstreffet i Stavanger og en dundrende avslutning på Hellerudsletta fredag 14. mai. Da er det heldigvis to hele fridager før den store finalen natta til 17. mai og russetoget på formiddagen - den som husker noe fra dette, var rett og slett ikke med... 19. mai er første eksamensdag..., da er det viktig at de skjelvende henders tid er forbi, at hjernen er klar som blekk.

Åja, Russens dag på Tusenfryd onsdag 5. mai er i tillegg også lagt inn i skedjulen for de aller fleste, men den kolliderte med en matteprøve dagen etter – kunne den flyttes?– søknad til rektor.

Heller ingen prøver på mandager i russetiden! (klar beskjed fra russestyret til skoleledelsen). Ja fredager er også umulige prøvedager (man skal jo handle inn, pakke og reise på formiddagen). Ja er det i det hele tatt mulig å ha avsluttende fagprøver med russebilene og musikkanleggene dundrende i skolegården eller like på utsiden?

Her kommer en klar og god føring når det gjelder dette - igjen fra Utdanningsdirektoratet:

Standpunktkarakteren skal uttrykke elevens mestring i forhold til de samlede kompetansemålene i faget. Dette betyr at det i de fleste fag ikke kan legges avgjørende vekt på en enkelt prøve. En prøve som bare måler deler av elevens kompetanse i faget vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere elevens samlede kompetanse i faget. Standpunktvurderingen må ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag. Gjennom underveisvurdering får lærer og elev kunnskap om elevens faglige progresjon og det kompetansenivået som eleven har oppnådd ved avslutningen av opplæringen.

Christian og Kenneth og Kine ligger fortsatt med hodet på pulten – det stinker alkohol av dem, de kommer rett fra festen. Kine har også ødelagt foten og er kliss våt og har bedt om å få gå hjem for å skifte. Gjengen rundt drodler om treffet neste helg og blåser i fløytene med beina på pulten og gjør seg klar til ny vannkrig med naboskolen mens Cecilie og Fredrik har lagt seg innerst i korridoren, andføttes, med et teppe over hodet. Læreren der oppe holder på med sitt – eller har gått på pauserommet.

Dette er oss. Hvorfor eksporterer vi ikke dette til andre land? Vi sender soldater, politifolk og politikere for å lære underutviklede land om valg, medbestemmelsesrett, politiarbeid og demokrati. Men norsk sluttvurdering i videregående samkjørt med fest og moro og frisleppspedagogikk, må da også kunne slå an ute?

Videoen over viser at det går an. Starter én, så kommer snart de andre etter. Hvis man bare våger å slippe kreativiteten løs!

Udir og KD tør der andre nøler. Dette er strålende. Hvorfor stanse karakterskalaen på 6?

Cut the crap, Jens!

2011-03-28T12:47:00.022+02:00

Nå skal de rødgrønne "snakke skolen opp". Altså politisk-retorisk innsats for skoleverket. Mitt retoriske spørsmål blir da: Kan man gjøre det mange anser som en litt halvsyk og skrantende organisasjon, frisk eller friskere - ved å omtale den i mer positive og rosende vendinger? Skal vi som lærere og brukere av skolen igjen inn i verdens-beste-skole-retorikken - før Pisa og OECD begynte å lage trøbbel for oss? Med en ny omgang i den berømte hengemyra? Eller utforsking av nye skolegrøfter pakket inn som politiske månelandingsvisjoner (som aldri lander)?

Eller vil positiv retorikk avle ny energi inn i en skole som av mange oppfattes som smårotete og selvmotsigende, full av tause kontrakter der mange sier noe og enda flere gjør noe annet, ofte fra grøft til grøft, ja gjerne byråkratisk og toppstyrt med mål som daglig og gladelig slår hverandre i hjel - og med en tilsynelatende uhyre, innebygd várhet for ethvert politisk utspill - ovenifra?

Og der ansvaret (denne skabbete hund som ingen vil ha innpå seg) behendig skyves fra den ene etat til den andre – fra departement til direktorat til fylke og kommune - og ned i skolene og opp og tilbake igjen til den som har ork og krefter til å gripe forskrifter, føringer og handlingsplaner i luften. Ja oppover eller helst nedover går papirferden – helt til ansvaret med stor A når det forjettede land: Lokale tilpasninger, lokale vurderingskriterier. Der landet det endelig! Ansvaret var altså ditt – adjunkt Helga Larsen fra Brønnøysund. Tenk det! Føler du deg beæret? Er du rede til å bære børa? Et ansvar som nå mer ser ut som en blanding av en hullete Jarlsbergost og en utgått skosåle?

Vil positivt og oppbyggende sentralstyrt selvskryt hjelpe mot dette evige svarteper-spillet i skolen? Man kan jo håpe. Undere har skjedd før – og den sympatiske Snåsamannen har mange tilhengere i dette landet. Ja til om med kongefamilien snakker nå om undere og oppstandelse fra de døde.

Men som amerikanerne så ofte sier: Når du endrer noe hele tiden, har tingene en tendens til å forbli som de er! Det hele ender da opp med et norsk skoleverk i årelang, politisk reformrus – og mer eller mindre på stedet hvil - kvalitativt sett - på det som kan måles. Det som ikke kan måles, vet vi lite eller ingenting om. Men mange - og regjeringen - fantaserer fritt om dette – norsk skole og norsk skoleungdom som verdensledende på demokrati og demokratiforståelse! Hvilken flott og oppbyggelig tanke! Hvis den hadde vært sann! Tall fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdep. viser at ingen er så lite interessert i politiske valg - der demokratiets praksis prøves - som de unge. Ved lokalvalg holder det store flertall seg hjemme (eller kanskje handler på storsentrene omkring eller sitter og laner i kjellerne hjemme?). Den samme tendens finner vi i de politiske ungdomsorganisasjonene - synkende tall. Show it, don’t tell it! - er det visst noe som heter. I forhold til syttitallet, virker dagens ungdom for den fordomsfulle lektor rimelig indifferent og ikke så lite narsissistisk og selvsentrert. Men en skal ikke se bort fra at de også kanskje bare er rammet av den økende politikerforakten? (dessuten klaget de gamle romere over den samme ungdommen).

Men: Ta en kikk på frafallstallene i vgs. for de siste ti år (i Utdanningsspeilet). Søylene bortover er som klippet med saks. Ingen endring – status quo mer eller mindre. Eller på de høye tall over elevenes sosiale trivsel omkring på skolene - den faglige trivsel er det ingen som spør om, og det er kanskje like greit?

Og hvem andre enn norske politikere på venstresiden er i stand til å utrope en kvalitativ og vesentlig forbedring, et faglig løft - eller en ny positiv giv i norsk skole – med støtte i Pisa-resultatene enn si Timms (matte og fysikk) og Pirls (leseforståelse) fra de siste ti år? Til og med i fag som skoleforskere betegner som "i fritt fall?" (fysikk)? Hva ser disse politikerne - som alle andre ikke ser? Dette er hylling av middelmådighet, selvbedragets naive innkapsling – ren og tom retorikk uten substans og faglige holdepunkter. Hvem har glede – eller fordel av dette? I lengden - ingen.

Men heldigvis er tiltroen til egen skole, egen undervisning og egne ferdigheter aldri hvilende i Peer Gynts eget hjemland - jfr. under hentet fra offentlig skolestatistikk (Utdanningsspeilet 2009) - best på det også, altså (Noreg øverst her):

Men som nasjon er og forblir vi middelmådig på skole – på det vi kan måles - og med et stort og kanskje økende ressursbruk (avhengig av hva man teller og hvilke elever man støter ut eller inkluderer). Skal man endre på dette, må man kanskje bestemme seg for om man ønsker ”en skole for livet” (dvs. SV’s aktivitetssenter der selv Møglestumodellens krav til 4 dagers uke i vgs. var for tøft og brutalt for curlinggenerasjonen) – eller ”en skole for eksamen” (Høyres drill-, test- og konkurranseskole).

Nå kjører vi tidvis det ene og delvis det andre, ofte en pragmatisk mellomting – eller et parallell-løp samtidig – av og til på den en skia, av og til på den andre. Slitsomt og litt forvirrende for den som må følge med på ferden. For det kan av og til være greit å vite hvor man skal med sitt virke her i livet - selv om den formålsløse og litt sorgløse flanering også kan ha sin sjarm.

Hvis Stoltenberg vil vise vei, må han starte med å fortelle hva han og partiet hans vil med skole og nasjonal skoledrift. Alle vet nå hva SV vil - etter over fem litt frynsete og halvsvette år i statsrådstolen og en SV-leder som for tiden ikke har tid til å være kunnskapsminister – og hva Høyre vil med sitt utstillingsvindu av mer eller mindre vellykte skoletester i Oslo gjennom snart et tiår.

Kanskje AP og Jens Stoltenberg vil noe annet? Hvis de får summet seg? Kanskje de vil forsøke å dele opp skoleverket og enhetsskolen i regionale og mer frittstående skoleforetak? Hvem vet? Mange av dagens skole-eiere virker jo mer eller mindre tømt for skolekompetanse og energi, ja et minstemål av nye ideer og grep i den web-baserte tilværelsen vi alle daglig lever i. Hva vil de f.eks. med Ikt i skolen bortsett fra å fylle skolebygningene opp med bærbare pc-er og koble elever og lærere opp på en Internettbasert læringsplattform? Ikke godt å si. De sier lite - og vet kanskje enda mindre?

Men først og fremst må statsministeren la ord følges av handling. Et stort norsk skoleskip driver formålsløst utenfor kysten – uten skipper og seilføring. Tau det inn, Jens! Få henda opp av det berømte fanget! Eller på godt norsk: Cut the crap! Og kom dæ i arbeidsklean! som de sier nordpå.

En borgerlig regjering i 2013 vil ikke bare fjerne arveavgiften, men kanskje også de gjenværende sjeler i fylkeskommunene og det sottesengbefengte sidemålet. Og ikke minst omorganisere og kjappslanke det altomseggripende Utdanningsdirektoratet med sine aldri hvilende pedagogiske blekksprutarmer. Eller kanskje like godt gjør kort prosess med direkterotet - og kutte livslinjen - med et enkelt hugg?

Da kan det bli andre hveteboller i norsk skole. Hvordan kvaliteten og smaken blir på den melmaten, er det helt umulig å spå noe om. Frp’s våte skoledrøm om å la pengene følge elevene, kan være et gullegg. Men fungerer kanskje best - på papiret? Ja kanskje Clemet får fri fra Civita og igjen skal ut og true trauste norske lærere med friskolene sine?

Alt er mulig - når skoledrift og undervisning er blitt politikernes mest populære lekekasse.

http://www.knutmichelsen.no/

Ski-VM - moderne norsk selvspeiling - i gammel europeisk tradisjon

2011-03-02T21:46:00.020+01:00

Gammel versjon: Diego Velázquez: Las Meninas (1656)

Moderne versjon: Pablo Picasso

www.knutmichelsen.no

Rapport fra et digitalt data-party - enkle pusteøvelser for viderekommende...

2011-02-18T18:17:00.020+01:00

For ti år siden la jeg om min undervisning som lærer i norsk og s-fag fra papir til skjerm. På min arbeidsplass i dag er det nå minimalt med papir – kan jeg få det HELT bort? Tanken er der så å si hele tiden. Problemet er bare at jeg står i med flere.

Jeg elsker også læreboka - i papir. Den og læringsplattformen med alle sine administrative funksjoner og digitale ressurser (samt mine DVD-er) gjør at jeg nærmeste kan riste ut ett – eller ti – undervisningsopplegg på veien fra garderoben om morran og inn i arbeidsrommet.

Så langt så godt. Fjellovergangene - av og til også på svært trått føre - som nå møter en som digital lærer, kjenner mange – kanskje altfor mange lærere – her bare en kort repetisjon (trekk pusten dypt):

1: Internett må fungere – og så raskt at litt utålmodige elever ikke velger andre aktiviteter enn DEG og DINE opplegg for dagen. I dag går det bra – pust lettet ut.

2: LMS-en (her It's Learning) må være oppe - og dette styrer ikke skolen, men folk du knapt har truffet eller snakket med ett eller annet sted noen mil unna deg. I dag funket det greit – pust enda lettere ut.

3: Elevenes pc-er må fungere opp mot plattformen og de må ha orden på sine mange passord samt ha såpass orden i sine mapper på pc-ene at de faktisk får levert det de skal inn på dine oppgavemapper som du nå skal vurdere og karaktersette. Langt ut på høsten er ”alle oppe” – og du kan som selvoppnevnt og kanskje litt selvsentrert, digitalt fyrtårn på skolen nå slippe skuldrene noe ned (men ikke helt).

4: Når du nå skal rette og vurdere elevenes innlevering som fx norsklærer, må du være villig til å bruke mye tid og ikke minst fritid på allehånde dataproblemer som mange mennesker rundt deg friskt og ofte helt uvitende påfører deg. Det gjelder fx filformateringsproblemer. Min skole-eier har nå gitt opp sitt rundt seksårige Open Office-prosjekt (initiert fra høyere politisk hold med det forlokkende navn Fornyingsdepartemenet) - og har gitt en god og fornuftig begrunnelse for det. Haken er bare at det tok så mange år før gode og fornuftige råd fra klasserommene ute i skolene nådde fram og fikk gehør. Pust lettet ut – igjen. Det går altså fremover – tross alt.

5: Tilbake etter den digitale retteøkten, møter du igjen et syn på arbeidsplassen din som lærer du aldri kunne forestilt deg i en norsk skole for bare et halvt tiår siden. Dine poder ligger eller halvveis sitter rundt i gangene med spill-, chatte- og film-maskinene sine der de nå har fulle administratorrettigheter på de bærbare pc-ene sine. – Og de enser deg såpass lite at du rett og slett har store problemer med å komme fram til rommet der du skal undervise. Endelig flytter de beina såpass at du SÅ VIDT får brakt deg, pc-sekken og kanskje bok-kassa over eller forbi dem vi liker å kalle Norges fremtid. Pust lettet ut – denne gang.

Neste gang må du kanskje snu og ta en annen vei for å forsøke å ta tilbake rollen som arbeidsleder og pådriver for kunnskap og læring. For inne i klasserommet er det en del - men ikke alle (Gud og eksamen være med dem) - som sitter utålmodig og venter på at DU skal bli ferdig ”å snakke” slik at Facebook-profilen endelig kan sjekkes etter nattens strabaser på nett - eller at det siste kule YouTube-innlegget kan vises til netthungrig norsk ungdom. Nå er det DE som endelig kan puste lettet ut (og før var det de som forstyrret deg - nå er det du som lærer, som forstyrrer dem).

6: Til eksamen kommer det enda en liten nedtur. Men bare for deg som fulldigital lærer. Nå er det papiret som gjelder. Ja ikke engang de digitale ordbøkene du og noen elever flittig bruker, er nå tilgjengelig. Og de multimodale tekstene som du og elevene har jobbet så mye med (tekst, lyd, bilde, film), er nå redusert til matte Nemi-striper på papir. Nå er det de ikke-digitale norsklærerne som kan puste lettet ut.

Den bærbare pc-en er heldigvis blitt en helt vanlig skrivemaskin fra 1980-tallet – riktignok uten kulehode eller fargebånd. Og en uendelig lettet utpusting kan formelig kjennes fra de tusener av slitne norsklærere som endelig kan printe ut eksamensbesvarelser - på godt norsk papir - og ta fram rødblyanten, slik at den igjen kan komme til heder og verdighet.

7: Men nå venter den litt STORE nedturen: Når eksamensresultatene til den fulldigitale lærer og de fulldigitale elevene heller ikke støtter oppunder månelandingsvisjonene til de som styrer skolen! Digital læring fører IKKE til bedre eksamensresultater (hjelp!) – snarere tvert om. Stadig flere kan dokumentere det siste (påstår de – og jeg tviler ikke). Alle datavegrerne i skolen kan nå med all skolestatistikk - utprintet i hånden - og under fanen "kritisk refleksjon" - ikke bare puste ut, men blåse ut sin enorme og rettmessige frustrasjon over alt de ikke får til i klasserommene lenger.

Men (og jeg vil likevel ha det siste ordet her): Vi som holder den digitale troen ren - og dette er et spørsmål om tro vs vantro, mellom hellige og fortapte - har et vektig og viktig poeng (håper jeg).

Lag en fulldigital eksamen og inkluder læreplanenes mange digitale mål – og sammenlikn resultatmessig de som faktisk følger læreplanene av K06 – og de som saboterer dem (kanskje med taust samtykke ovenfra inklusive Vår Herre, hvem vet?).

Takk til de som greide å følge med på dagens øvelse - jeg kan ikke love flere - i hvert fall ikke i nærmeste fremtid. Phuff! Vinterferie og VM på ski - med sine tross alt enda enklere pusteøvelser. Der kjemper de bare mot klokka og konkurrentene.

Den digitale lærer kjemper både mot klokka (får jeg undervist etter planen i dag?), konkurrentene (ved fritt skolevalg), månelandingsvisjonærene (verdens beste skole), karmholderne (stopp den digitale verden, vi vil av) og en del gjenstridige elever, som attpåtil - kanskje litt lattermildt - ofte sitter med langt bedre dataferdigheter enn deg selv.

Når du da helt til slutt skal evalueres - både av elevene og skole-eier - hvordan DU alene kan bli en enda bedre lærer, så glem ikke at du kan bli ENDA LITT BEDRE på pusteøvelsene dine...

www.knutmichelsen.no

Ansvar for egen læring - Rett til russetid - også i barnehagene?

2011-02-16T22:10:00.000+01:00

Mer Django - enkle gitarøvelser for kommende Grand-Prix-artister

2011-02-03T09:50:00.000+01:00

Flere har spurt: Hvem er egentlig verdens beste gitarist? Her kommer i hvert fall to franske der det går rimelig fort i svingene: Adrien Moignard & Sébastien Giniaux.

De når selvfølgelig ikke opp mot Per Sundnes´ talenter på NRK, men kan likevel være verdt å lytte til - mellom Grand-Prix-slagene i "verdens selvbeste land":

Pugging, strev og øvelse gjør ikke mester - alt finnes på nettet i norsk skole

2011-02-01T22:17:00.000+01:00

Jimmy Rosenberg har søkt på nettet - og funnet denne:

- - -

Jo litt øvelse måtte det jo likevel til... (Jimmy som barn under).

Apropos den evige klagesang at "lærern har ikke gitt meg god nok tilbakemelding om hvordan jeg kan bli bedre i faget" - lærerens skyld igjen altså - enda en gang, akkja - det er blitt trangt om offerplassen i norsk skole...

Hvorfor to biler og åtte betjenter?

2011-01-15T18:25:00.000+01:00

Hvorfor to biler og åtte betjenter i 2011
for å arrestere Maria Amelie fra Kaukasus
som har vært i Norge siden hun var 16.

Norsk politi behøvde bare én bil og to betjenter
i 1942, for å arrestere Ruth Maier fra Wien
som hadde vært i Norge siden hun var 18.

"Arrestasjonen av Maria Amelie foregikk uten
dramatikk," sier informasjonssjef Roar Hansen.
"PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering."

Hvorfor denne sendrektighet? Arrestasjonen
av Ruth Maier foregikk også uten dramatikk.
Jødinnen gikk grytidlig ned trappen i Dalsbergstien 3

sammen med to norske politimenn.
Ved Oslo havn ventet fangetransportskipet
"Donau", som seilte samme ettermiddag.

Jan Erik Vold, jan. 2011 (fra Dagsavisen 15.1.2011)

Vi følger bare regelverket - og gjør jobben vår - nye føringer fra De rødgrønne

2011-01-13T23:26:00.000+01:00

Norsk politi og påtalemyndighet har en stolt tradisjon fra krigen å ivareta når de sender ut Maria Amelie. Og i prinsippet gjorde de bare jobben sin - ut fra regelverket.

I tillegg kom "overordnede innvandringspolitiske føringer" (den gang tyskerne - i dag De rødgrønne).

Enda bedre: Flott argumentasjon av reservestatsråd Schjøtt-Pedersen på tv i går kveld: "Vi har kastet ut masse barn, og barn som har vært her i ti år".

Bildet under er av regelrytteren hirdsjef Karl Martinsen. Både han og politiinspektør Knut Rød fikk et enda "flottere" ettermæle i norsk historie.

Fra Wikipedia:

"Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 523 menn, kvinne og barn i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet DS «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte ned til Stettin, hvor fangene ble lastet over på tog som dro til Auschwitz. Bare åtte av fangene var i live da krigen var over.

I bladet Hirdspeilet stod det i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.»

I desember samme år skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert.»

Skal vi virkelig få en Ruth Maier om igjen? Bildet til høyre viser antakelig Gunvor Hofmo helt til høyre med veske idet fangeskipet Donau forlater kaia i Oslo høsten 1942.

I dag kjenner jeg virkelig at jeg stolt over å være en del av den norske storfamilien som vil alt godt for verden - bare det er langt nok unna - og at vi ikke får det inn på dørtrammen...

Takk Jens, Jonas, Knut, Kristin og Audun! - Norske lærere trengte virkelig dette nå...

Knut Michelsen - www.knutmichelsen.no

Snømåkerns hevn

2011-01-09T11:29:00.000+01:00

Til minne om Per Oscarsson

2011-01-03T15:07:00.000+01:00

Henning Carlsen kaller sin egen 40 år gamle filmatisering av «Sult» for et mirakel.

FILMENS JEG-PERSON: Svenske Per Oscarsson gjør et brutalt nærgående og intuitivt spilt portrett av den hungrende jeg-personen i Henning Carlsens film fra 1966.

- Filmen ble et mirakel fordi alt klaffet. Fotograferingen var sublim, musikken perfekt, Per Oscarsson spilte fantastisk, filmteamet jobbet optimalt. Og dessuten er jo historien enestående, mente regissør Henning Carlsen (79) da han i går besøkte de sentrale stedene i Knut Hamsuns verdensberømte Oslo-roman (dengang, i 1890, kalt Kristiania).

- Regissøren da?

- Han var bare heldig, smiler Carlsen.

Hel-skandinavisk
Knapt noen filmatisering - selv i verdensmålestokk - har holdt seg så godt som 1966-utgaven av «Sult», skutt i sort-hvitt på en tid da filmbransjen hadde gått over til farger. Regissøren var dansk, hovedrolleinnehaveren svensk, og filmen ble i sin helhet skutt i Norges hovedstad Oslo.

I går var Henning Carlsen invitert av Hamsunselskapet på litterær byvandring i jeg-personens fotspor. Etterpå fortalte han de frammøtte tilhørere om hvordan filmen «Sult» ble til, og hvilke grep han gjorde i forbindelse med filmatiseringen rundt om i Oslo i 1965.

- En av grunnene til at filmen fortsatt lever, er at vi gjorde den i sort-hvitt. I farger ville filmen vært død i dag, slår Carlsen fast.

Tror ikke den dør
- En annen viktig grunn til at den lever, er at vi gjorde tidsbegrepet så uklart som mulig, og sånn sett unngikk å lage en kostymefilm. Hamsun skrev «Sult» i 1890, med handling i 1890. Med andre ord var det en samtidsroman, ikke en historisk roman.

I vår filmatisering skal det kunne framgå av små detaljer at handlingen foregår i 1890, men vi har ikke understreket dette. Vi valgte bevisst å neglisjere tidsaspektet tildels. I sort-hvitt, og med bare antydende referanser til 1890-tallet, fikk filmen et tidløst preg som gjør at den ikke døde, mener Carlsen.

- Kommer den noensinne til å dø?

- Det er mye som tyder på at når en film lever i 40 år, så kommer den heller ikke til å dø.

Tapte for fransk film
I disse bejublede norske Cannes-tider kan det være greit å repetere at «Sult» skapte voldsom begeistring på verdens viktigste filmfestival for 40 år siden. Per Oscarsson fikk gullpalmen som beste skuespiller. Men prisen for beste film fikk «Sult» aldri. Ifølge Henning Carlsen skyldtes dette et justismord:

- Jeg har i ettertid blitt kjent med mange av jurymedlemmene, og fått bekreftet at det var et juryflertall for «Sult». Men juryen ble manipulert av festivaldirektøren, en fransk film skulle vinne, det var bestemt på forhånd. Dessverre fikk «En mann og en kvinne» gullpalmen. Prøv å se den filmen i dag, sier Carlsen og snøfter inni sitt grå skjegg.

- Det ble heller ingen Oscar-nominasjon?

- Nei, også her ble «Sult» offer for ignoranse. Pakken med filmen kom uåpnet tilbake fra akademiet. Hvorfor vet jeg ikke. «En mann og en kvinne» vant Oscar for beste fremmedspråklige film.

- «Sult» er høydepunktet
Priser eller ikke. Filmelskere over hele verden holder «Sult» for å være et mesterverk. Siden har Henning Carlsen, som er personlig venn med en superregissør som Francis Ford Coppola, jobbet med et utall filmer.

Både danske og internasjonale. (Tidlig på 1990-tallet regisserte han sågar en ny Hamsun-film, «Pan», skutt på Kjerringøy i Bodø.) Carlsen opplevde at alt han gjorde etter 1966, ble målt opp mot «Sult»:

- Standardfrasen er at «dette er en meget god film - men ikke like god som «Sult»», humrer Carlsen. Han er enig selv:

- Sult» er høydepunktet i min karriere. Den beste filmen jeg har lagd. Men størsteparten av æren skal Per Oscarsson ha. Hans intuitive spill gjorde at vi aldri visste hvilken retning han kom til å bevege seg i, hvilke gester han kom til å gjøre. Dette gjorde fotografen årvåken, han lærte seg å følge Oscarssons minste bevegelser. Noe som bidro til å gi filmen det subjektive uttrykket den også skulle ha.

- Opppfatter du «Sult» som som en roman og en film om fysisk sult?

- Det også. Men den handler minst like mye om en sult etter ære, annerkjennelse og evne til å forsørge seg selv.

Slik fant han Oscarsson
At «Sult» i det hele tatt ble film, skyldtes at Henning Carlsen et par år før 1965 jobbet med en svensk skuespiller som var fryktelig tynn.

- Jeg hadde lest «Sult» flere ganger, første gang som 14-åring. Boka levde i meg. Mens jeg jobbet med denne tynne skuespillerenm, fikk jeg det for meg at han faktisk kunne spille den utsultede jeg-personen i «Sult». Vedkommende ville også gjerne, men kunne ikke. Så fikk jeg tips om denne Per Oscarsson. Jeg kontaktet ham, og han gjorde en fantastisk performance for meg. Han overbeviste meg der og da.

Veien ble likevel lang med hensyn til finansiering. Carlsen var selv nødt til å skyte inn penger, og ble dermed medprodusent:

- Det angrer jeg ikke på i dag. Alle filmer som lever i 40 år blir en kommersiell suksess. Også «Sult». Den er nylig kommet ut på dvd, med masse ekstramateriale. Blant annet viktige scener som ble utelatt, strålende nøkkelscener, som pussig nok i sitt fravær løftet fram de små scenene og gjorde filmen til det den er i dag.

Man snakker om behovet for å «kill your darlings». Det var det jeg bedrev på klipperommet i 1965 - jeg fjernet masse. Alt finnes på denne dvd'en, som er tekstet på hele ni språk og som utgis i Europa, USA og Canada. Forøvrig tok det ett år med omfattende rensearbeid å gjøre filmen oppdatert til 2006-teknologi. Det er gjort et formidabelt arbeid, sier regissøren.

Får hederspris i København
Henning Carlsen vil om et par uker, under Copenhagen International Film Festival 2006, motta «Golden Swan Lifetime Achievement Award» _ dansk films høyeste utmerkelse. I begrunnelsen er «Sult» tungt vektlagt, og vil bli vist på stort lerret dagen etter utnevnelsen.

Samtidig har det danske kulturdepartementet valgt ut 12 filmer som er blitt kanonisert til de beste danske filmene noensinne. «Sult» er selvsagt med, med Henning Carlsen er slett ikke begeistret:

- Seks-sju mennesker har sittet i en jury og bestemt hva som er de beste danske filmene. Hvis seks-sju andre hadde sittet der, ville de valgt annerledes. Pjatt, kaller Carlsen kanoniseringen.

- Men fortjener ikke «Sult» den æren?

- For å si det sånn: Jeg ville blitt forundret om den ikke var der. Men pjatt er det likefullt.

I sitt 80. år, og med heder for livslangt løp rundt hjørnet, er Henning Carlsen likevel ikke ferdig med karrieren. På ingen måte. For tida planlegger han innspilling av Gabriel Garcia Marques' siste roman, som på norsk heter «Alle mine triste horer», med location på Cuba:

- Manuset er ferdig, finansieringen på rundt 35 millioner kroner ser lovende ut, den grunnleggende research er gjort. Og jeg er i ferd med å lære meg språket, forteller Carlsen. Og lirer av seg en grovkalibret setning på spansk.

Artikkelen er hentet fra Dagbladet - skrevet av GUNNAR SOHLBERG HAGEN
gha@dagbladet.no i sept. 2006.

Django i 100 m/Hot Club de Norvege

2010-11-20T22:44:00.000+01:00

FOR EN DJANGO-KVELD...

Fredrikstad og det flotte kulturhuset "St. Croix-huset" var nestsiste sted for turnéprosjektet til Hot Club de Norvege (Rikskonsertene) i høst. Hver kveld fra 4. november har de reist rundt og spilt for folk som vil høre Django Reinhardt-musikk med noen av verdens ledende musikere. Vi snakker om gitarister og fiolinister - flere med signøyer- eller rom-bakgrunn (i Norge skiller vi mellom de lett nedsettende "sigøynere" og "tatere" - de siste kom til Norge langt tidligere og har (i tillegg til norsk) et eget blandingsspråk omtrent som patois eller kreolsk i Karibia).

Hvem trekker fram denne rike musikk-, vise- og fortellertradisjonen i norsk kulturliv - i norsk kultur i det hele tatt? Sist (ikke-romani?) Alf Prøysen med sine "gamle viser", Elias Akselsen m.fl. synger fortsatt, men flere norske danseband (Ole Ivars bl.a.) kunne kanskje stått tydeligere fram? Og hvorfor ikke sette mer fokus på Åge Alexandersen og Terje Tyslands rom-bakgrunn (eller tar jeg feil?). Ja selv Nord-Norges mest kjente viseartist står i "tater"registeret, har hun betrodd meg (Tove Caroline Knutsen). I Sverige har vi Carl Jularbo og Cornelis Vreeswijk (uttales egt. "vresveik") m.fl. Sistnevnte ble aldri svensk statsborger (ikke godkjent språktest etter alle platene sine? - men pengene hans skulle de ha, til han lå i graven, se filmen "Cornelis" som går på kino i disse dager - og studer folkehemmets aldri hvilende byråkrater behandle sine syngende outsidere, sterkt!).

Det er den aldri hvilende Oslo-gutten Jon Larsen som leder an, inspirer og organiserer - og hans Hot Club de Norvege greier fortsatt å følge med i svingene - men denne kvelden måtte de til tider bare sitte og se på når de to gjestene - Adrien Moignard (bare 25 år og ikke av rom-folket?) og Florin Niculescue (43) dro til med improvisasjoner man sjelden hører i Norge. Kjennere av klassisk musikk hørte også Bach-innslag i felespillet til sistnevnte (og Django selv var ikke fremmed for slikt).

Synd at Fredrikstad-folk ikke greier sitte stille i et par timer. De løp - noen, ikke alle - som vaklende høns - både foran scenen og i trappene formedelst for stort alkohol-inntak - mer eller mindre under hele konserten. Men dette er visst et nytt norsk fenomen - og ikke noe spesielt for den vakre Østfold-byen: Det skal drikkes og tures og snakkes og vandres under alle typer konserter. Man insisterer simpelthen på ekstra-rus og ustø gange, akkurat som om verdens beste signøyer-jazz ikke er nok!

Musikerne tok det imidlertid med strålende humør... (det var verre med undertegnede og sidedamen...)

For en gammel amatørgitarist: Det franske gitarspillet her får både Knopfler og Clapton nesten til å fremstå som 3-grepsgitarister (bål-grep, som Jonas Fjeld sier). Clapton ble en gang spurt om verdens beste gitarist. Han svarte en norsk visesanger - Øystein Sunde selvsagt. Så mye for de store stjernenes viten om de virkelig store gitaristene i verden: Jimmy og Stochelo Rosenberg og den unge Adrien Moignard m.fl. - det er mange av dem nede på kontinentet. Her snakker vi om en egen klasse - der vi dødelige liksom blir stående med knekte nakker... (og klippet under var ikke det råeste denne kvelden).

De andre må øve hver time, hver dag resten av livet for i det hele tatt å kunne forsøke muligens å kunne (mange hypotetiske konjunktiver altså) - nærme seg det de presterer på scenen. Bare den som selv har sittet noen timer med gitaren aner dulgt hva som kreves her... - ja sover de med gitaren i senga? Selvsagt gjør de det.

Ja også felespillet - ikke verst? Selv vår egen lett opprskrytte Trønder-Arve blir liten her aner det meg...

www.knutmichelsen.no

Se videoklipp under - beklager kvaliteten (det lille reservekameraet denne gangen - var det lov å filme?).

Norsk skole - best på demokrati? Følg med! Følg med!

2010-11-02T17:09:00.000+01:00

Norske skole-elever (grunnskolen) gjør det godt på demokratiforståelse i en internasjonal undersøkelser meldte Utdanningsdirektoratet i sommer.

Men interessen og forståelsen dabber av i videregående, skrev Aftenposten 1. juli. Bare halvparten av 18-åringene ønsker å bruke stemmeretten sin.

Jeg spurte for øvrig samfunnsfagelevene mine på vg2 før og etter ferien om demokratiet i skolen - om de følte at de hadde reelle påvirkningsmuligheter i skolen som elever. De fleste svarte bekreftende. Da jeg ville vite konkret hvilke forhold på skolen de faktisk hadde påvirkningsmulighet på, ble mange imidlertid usikre.

Jeg hjalp dem da med følgende forslag:

Påvirkning på timeplanleggingen på skolen? Pausene i skoledagen? Fagbolker eller parallell-legging? Faglærere? Valg av rom - eller utforming av rom evt. plassering i rommet? Valg av programvare på skolepc-ene? Valg av pedagogiske betalingsnettsteder, evt. lærebøkene (som nå er kjøpt inn på skolene). Påvirkning på læreplanene, evt. eksamensform, evt. tidspunkt (før eller etter russetiden)? Påvirkning på terminprøvelegging, evt. skoleruta? Evt. skoleferiene?

Svaret var negativt på alle, bortsett fra fjerning av midttimer. Noen mente også man hadde indirekte påvirkning gjennom skoleutvalg og elevråd. "Men til og med brusen hadde man fjernet fra automatene," klaget flere - "nå er det bare vann." - "Og det var kanskje like greit, men medbrakt brus duger det også," svarte en og fortsatte:

"Ja når elevene kommer på skolen om høsten i vgs., får de til og med et ferdig skreddersydd skolereglement fra fylket - og med begrensninger om hva som kan tillates av tilleggsbestemmelser."

Og fraværsreglene fra Utdanningsdirektoratet ligger klare til utdeling i klasserommene. Men mange elever er faktisk opprørt over at skulkerne får en så lett vei når fravær ikke skal telle bare faglærer har vurderingsgrunnlag. Men hvilke kanaler har egentlig elevene for sin uenighet? Elevomudet ansatt av skoleeier? (og hvilke kanaler har lærerne eller foreldrene, må det vel også være lov å spørre om i disse demokrati- og fredspristider?).

Ja hva har elevene egentlig påvirkningsmulighet på? Kan man i det hele tatt snakke om demokrati eller brukermedvirkning i skolen? Skoleforsker Christian Bech ved UiO mener at demokratiarbeidet i skolene i høyden er et lekedemokrati. Og slik må det kanskje også være i en nasjonal og tungt politisk styrt enhetsskole (med få private alternativer, og mindre skal det visst bli med de rødgrønne).

Skoleforskere ellers konstaterer at norsk skole er en av de mest overstyrte i verden. Men her må de ta feil! For skolestatsråd Kristin Halvorsen slår fast demokratiforståelse som en av norsk skoles sterke sider. På ferdighets- og kunnskapssiden når det gjelder basisfag som lesing, naturfag og matte er det dessverre mindre å hente, foreløpig.

På Facebook fantes det også et opprop fra elever om å legge avsluttende eksamen i vgs. før russetida og 17. mai (som på 80-tallet). Med over 50 tusen medlemmer. Men det gjorde tydeligvis lite inntrykk på skolepolitikere, departement og direktorat. Til våren er eksamen er etter sigende utsatt en uke - altså med mulighet for en ukes ekstra russefeiring - etter 17. mai! Slå den!

Ja bedre kan det vel ikke gjøres når handlekraftige og tydelige departementsfolk og skoleledere virkelig har satt seg noe fore! Her snakker vi altså ikke lenger om ordinær endringskompetanse!

Nå er det kommet en nytt Facebook-opprop mot det nye fraværsreglementet til SV-statsråden for skole. Foreløpig er de opprørte bare noen tusen - men her kan det komme mer. Tempen er høy og reduserte elevrettigheter rimer dårlig med SVs skoleprofil.

Heldigvis har da barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken fra samme regjering og parti tatt grep og satt ned et utvalg som ser på hvordan barn og unges rettigheter og makt kan økes ytterligere i det norske samfunnet. Spennende. Følg med! Følg med!

Når fanden ville at ingenting skulle skje, så nedsatte han en komité, heter det visst blant dem som aldri blir fornøyd. Men her kan det faktisk skje noe!

Vi i Antipedagogisk forum har foreslått - gjentatte ganger - en lovfestet rett til generell studiekompetanse for alle norske skole-elever! Vi må bli best på dette også! Da slipper også lærerne den tunge bør å sette stryk-karakterer på sine hyggelige elever. Og alt snakk om frafall i norsk skole en saga blott! Det ene gode forslaget trekker med seg det andre osv., osv., en positiv hype altså...

http://www.knutmichelsen.no/

Knuts reise- og litteraturblogg

Våkn opp!

2010-10-19T19:23:00.001+02:00

Jeg har alltid vært for det flerkulturelle Norge og innvandring - min mors familie var selv innvandrere til dette rare landet i sin tid - 1836 - urmakere fra Schwarzwald i Sør-Tyskland som åpnet urmakerbutikk og grossererkjede i Nedre Slottsgate i hovedstaden.

Ja hva skulle gamle Christiania gjort uten sine mange flittige og dyktige innvandrede håndverkere og handelsmenn?

Likevel legger jeg ut denne - sikkert til ergrelse for noen, men glede for andre:

"In Germany, as in other countries in Europe, welcoming millions of foreign workers who insist on remaining foreign has created problems so obvious that only the intelligentsia could fail to see them. It takes a high IQ to evade the obvious."

(http://www.ocregister.com/opinion/people-271904-cultures-different.html)

En Mr. Orwell likte også uttalelsen over og utbrøt: "It takes constant vigilance to see what is in front of one's nose."

For å "støtte opp" under teksten over - og lage et slags forsøk på en gjennomtenkt multimodal argumentasjonsrekke - jeg har fått kritikk for det motsatte lenger nede i bloggen - legger jeg ut en (u)passende videosnutt om emnet innvandring og beskyttelse av eget folk:

Beklager hvis jeg støter noen - men det er ofte ingen vei utenom:

Møtereferat fra Antipedagogisk forum

2010-09-22T21:17:00.000+02:00

Følgende innlegg er mottatt med takk fra Peer Gynt-skolen:

Etter et voldsomt press fra omgivelsene har vi måttet åpne Antipedagogisk forum igjen etter at det har ligget nede en tid pga. overarbeidethet i forbindelse med massiv pågang fra folk som både vil melde seg inn (for livstid) eller bidra med frontale innlegg til forumets utbredelse.

Men vi sier det igjen og det kan ikke gjentas for ofte: Det er helt spektakulære forhold og innsatser som gir innpass i forumet og ikke vanlig middelmådighet eller helt gjennomsnittlig pedagogisk tåkeprat. Vi starter derfor med møtereferatet fra siste møte:

- - -

Møtereferatet fra Antipedagogisk Forum er dessverre svært forsinket - men her kommer det:

Lørdag 31. juni 2011 - kl 0800-2100 (ingen pause)

Saksliste/foredrag:

Tomme ord og uttrykk vi er glad i! (v/sekr. Svein Sentrumsforvirringen, Ytre Spydeberg)
Målene vi aldri når! (v/internasjonal spes.kons. Lotta Lautin, pt. Berlin)
Satsingsområdene våre - visjoner og hallusinasjoner i det neste årtusen (v/statsråd Kristen Halvorsen, Oslo S)
Hvordan bruke mest mulig tid på minst mulig betydningsfulle ting – og uten at det bør føre til noe som helst konkret? Vanskelig – men ikke umulig! (v/Tom Pratt og Lisa Gjedde-Dahl, spes.ped./cand.scient.)
Pause: Korssang v/Glidende Frontpedagogers Forening: ”Må jeg Dårekisten ej forsake” av Petter Rett i Dass (1750-1638)
Hvordan gripe ordet – uten å gi det fra seg igjen? (1t. og 30 min. innlegg av Torvald Tåke om delvis relevante og helt irrelevante ting han aldri eller sjelden har opplevd og erfart de siste 30 år – i inn- og utland! (En højdare – anbefales på det varmeste!)
Ting jeg har sagt før - og helt nødvendige repetisjoner av helt grunnleggende uvesentligheter jeg har sagt mange ganger gjennom mange år! (v/Ole Brumm, kåseri – morsomt, men som sagt: vi har hørt dette før!)
Evt. (minimum taletid 30. min. pr. innlegg)
Avslutning: Vi tar nå programmet om igjen, men kjører det nå motsatt vei til avveksling…

Referent: Svein Sentrumsforvirringen, sekr. , Indre Spydeberg

Det svinger skikkelig i norsk skole - eller kappløpet mot bunnen

2010-08-26T21:32:00.000+02:00

Foreløpige tilbakemeldinger på norsk skole fra internasjonale undersøkelser i blant annet matematikk (grunnskolen) har ikke vært helt oppløftende - hittil i høst (men det kommer flere undersøkelser, så mulighetene for flere vellykte feilskjær er absolutt til stede).

33. plass på utdanning i et utenlandsk tidsskrift (Newsweek) smakte heller ikke helt godt.

Da kan vi trøste oss med at norske læreres tiltro til egen undervisning er helt i verdensklasse - jfr. Utdanningsspeilet 2009:

Vedleggstabell 6.3 til figur 6.3: Tiltru til eiga undervisning. Alle 23 land:

Noreg 0,71
Mexico 0,39
Malaysia 0,35
Italia 0,18
Irland 0,15
Australia 0,14
Danmark 0,14
Austerrike 0,08
Bulgaria 0,08
Island 0,08
Tyrkia 0,00
Slovenia 0,00
Malta -0,01
Belgia -0,02
Brasil -0,02
Litauen -0,12
Polen -0,12
Portugal -0,19
Slovakia -0,21
Ungarn -0,33
Estland -0,37
Spania -0,42
Korea -0,45

Derfor er også antall dager pr. år avsatt til yrkesmessig og faglig utvikling av norske lærere bare litt over 9 dager mot over 30 dager i Korea og Mexico. Ja på etterutdanning og kompetanseheving ligger vi helt nede på 17. plass av 23 land. Igjen ifølge Utdanningsspeilet.

Det svinger skikkelig i norsk skole for tiden. Kappløpet mot bunnen skal vi vinne! Men skal vi nå målet, må det NY GIV til!

www.knutmichelsen.no

En skole først og fremst av og for middelklassens kvinner?

2010-08-22T12:05:00.000+02:00

Debatten om feminiseringen av skolen er ikke ny. Den dukker opp med jevne mellomrom, sist i Utdanning 20.8 der Gjermund Almaas lufter tanken i forbindelse med de noe ulike skoleprestasjonene til gutter og jenter.

Skoleforskerne bak Utdanningsspeilet (Utdanningsdirektoratet) antyder to hovedårsaker til frafall i vgs.: Elevenes sosiale bakgrunn (foreldrenes utdanning og yrke) og grunnskolekarakterene. Minoritetsspråklige har også et noe høyere frafall (særlig gutta). Og jenter generelt gjør det vesentlig bedre enn gutter. Det er også store geografiske forskjeller i Norge ndg. frafall.

Ønsker man som skoleleder å bli “god på frafall”, vet man altså hvilke grupper man skal gå etter: Etniske norske jenter fra møblerte hjem i rustikke eller finere bystrøk og forsteder – og unngå yrkesfag for enhver pris.

Profilen likner mistenkelig på den norske gjennomsnittslæreren rekruttert fra den kvinnelige middelklassen. Skolebyråkratiet har også en god andel rekruttert fra samme samfunnssjikt - og legger vel føringer på en skole som mer og mer drives etter normene fra det vi noe odiøst kan kalle det kvinnelige småborgerskapet (med alle dets heldige og uheldige utvekster).

I dette lys kan vi antakelig forstå den kanskje noe uberettigede forakten overfor skolen fra det vi noe løselig kan kalle arbeiderklassen – og overklassen. Hva har DE å hente i en slik skole? Overklassen vil ha alternative private løsninger – arbeiderklassen vil reformere skolen - eller velger den rett og slett bort (jfr. frafallsstatistikken for y-fag i vgs.).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor yrkesfagelever, ofte fra arbeiderklassen, ikke har lovfestet rett til lærlingeplass mens elevrettighetene ellers står i kø i det norske samfunnet. Og staten, i stort monn styrt etter statsfeministiske prinsipper (“kvinner oppfordres til å søke”), er dårligst av alle på tilbudsiden der mulighetene og ressursene antakelig er størst.

Bare i et slik lys er det kanskje mulig å forstå hvorfor en øvre grense på fravær for å få karakter i vgs. er falt bort (Møglestumodellen). Selvregulerte, flinke jenter (med pes hjemmefra) trenger ikke mer overstyrt kontroll – de har nok med den inni seg. Det skjønte landslagstrener Marit Breivik etter hvert, og jentene på håndball-landslaget spilte seg fram til gull og glitter. Men for mer umodne og impulsive gutter fra arbeiderklassen (de ligger ofte minst et par år etter jentene i modenhet), er slike mangler på strikte rammer ofte ødeleggende (“gutter trenger fem ganger mer oppdragelse enn jenter,” uttaler drevne foreldre med barn av begge kjønn).

Bare i et slikt lys kan man kanskje også forstå hvorfor minoritetsspråklige elever som velger studiespesialiserende i vgs., nå avkreves standpunkt og trekkeksamen i skriftlig sidemål vg3, oftest nynorsk. Det er et rent elitistisk krav kamuflert som “likhet for alle” eller at man vil ha bort misbruk av læreplanverket. “Ein skal ha rett til fritak ut frå språkkompetanse, ikkje ut frå opphav eller etnisitet,” uttaler Utdanningsdirektoratets kvinne. Men da må man igjen se bort fra samene i Norge som egen etnisk gruppe – de ikke har nynorsk sidemål, men rett på tospråklig opplæring.

For over ti år siden skrev jeg at mange lydige og svært pliktoppfyllende kvinner i skolen levde i symbiose med statsbyråkratiet – og høstet storm i mediene. Begrepet “statsfeminisme” mener jeg for øvrig er mitt barn (og ønsker kred for det i Språkrådet).

Debatten som nå går i Aftenposten mellom en kvinnelig administrativ toppleder og en mannlig professor ved et universitet (en reprise fra en høyskole i samme by), viser et kvinnelig meritokrati som er svært hårsår for kritikk. Ja de har visst en egen unik og selvbestaltet rett til ikke å bli kikket i kortene, virker det som (sammen med muslimske ledere). Nesten alt tas personlig, offer-rollen står klar til bruk bak hvert sceneskifte, intimpisken svinges og skillet person/sak er umulig å opprettholde.

Slik skjules makt og prioriteringer i et samfunn. Utdanningsdirektoratet – de som kanskje egentlig styrer Skole-Norge - griper stadig vekk til samme strategi. Nærmest all kritikk er usaklig – og de går så mentalt i hi og deltar sjelden i samfunnsdebatten (unntak fins). På sosiale medier er de knapt å se lenger - og er de der, er det ikke akkurat dialogfølelsen man får. Og de kvinnelige ansatte i direktoratet er mest hårsåre, virker det som.

For ikke å havne i misogyniens grumsete farvann, et sitat fra cand.scient. Ida Solheim i Aftenposten 22.8.10:

“I Norge har vi Statens strålevern med late (ikke-tenkende) profesjonelle og ideologiske funksjonærer. De avviser ethvert kritisk spørsmål. Det finnes ingen ankeinstans for deres uttalelser; de har bukten og begge endene, og de har allierte innen forskningen. Lignende eksempler finnes på andre områder. Når selv forskerne er ideologiske funksjonærer, og mottagerne av resultatene er late profesjonelle i en dominerende statsforvaltning, er det ikke underlig at samfunnskritikken stilner. Er det slik Vesten knebler sine intellektuelle? Med betydelig økonomisk gevinst i bakgrunnen, blir det enda verre. Stat og næringsliv har de samme mål: status quo og mer penger i kassen. Vil vi ha det slik?”

Det er nå et folkelig opprør mot arrogansen i det norske styringsverket utløst bl.a. av “monstermastene” i Hardanger. Det kan slå hardt ut for de rødgrønne de neste valgene. Ja hele direktorat og fagmiljøer kan forsvinne dersom Siv Jensen får råde. Ny kommunikasjonsstrategi er kanskje på høy tid?

http://www.knutmichelsen.no/

Men få om noen vet visst hva rettferdig vurdering er...

2010-07-27T16:01:00.000+02:00

NIFU STEPs nylige rapport ”Rettferdig standpunktvurdering - det (u)muliges kunst” fra mai 2010 er, strippet for alle akademiske talemåter og forbehold, tilnærmet en ren slakt av arbeidet med vurdering for læring i grunnopplæringen de siste årene. Siden arbeidet er politisk styrt via en stortingsmelding, ligger det formelle ansvaret på Kunnskapsdepartementet og skolestatsråden.

Men det slette arbeidet med vurdering i skolen er nok først og fremst et produkt av det praktiske arbeidet i Utdanningsdirektoratet. Det gjelder både utforming av regelverk og implementeringen ute i skolene. At dette direktoratet har hatt ustø gange de siste årene, er registrert og kommentert av mange skolefolk – også på de mange skolebloggene. At skoleforskere nå slutter seg til, tyder på at direktoratet kan gå en usikker tid i møte, særlig ved overgang til en borgerlig regjering med et mer enn kuttvillig og populistisk FrP i skolemanesjen.

Uklare føringer fritar derimot ikke skoleeierne og skolelederne for å legge et sterkere press oppover på å klargjøre regelverk og forskrifter. Det fromme håp om at den ulne tales tid nå bør være over i norsk skole, fremsettes med jevne mellomrom fra lærerkorpset. Men da må pedagogisk tåketale kanskje forbys – ved lov? Svaret fra Oraklet i Delfi var tvetydig, men alltid mulig å viderefortolke for dem det gjaldt.

Uansett bør rapporten være et must for alle skoler ved skoleårets begynnelse. Den gir både gjenkjennelse og bekreftelse for dem som har vært kritisk til den nye vurderingsforskriften gjeldende fra forrige høst (der den ene setningen gladelig slår den andre i hjel), men gir også nye og interessante funn når det gjelder vurderingspraksis innad de forskjellige fagene nevnt i rapporten.

Blikket mot andre land er også interessant. Skolefolk skal kanskje særlig merke seg situasjonen i Sverige. Den tradisjonelle (først og fremst sentralgitte) eksamenen i norsk skole kan stå for fall. Spørsmålet er også hvordan norske skolemyndigheter ønsker å forholde seg til internasjonale skoletester (også i vgs.), evt. for å kalibrere standpunktsettingen i skolene på en annen måte.

Her er noen utvalgte avsnitt fra rapporten:

”Med tanke på at standpunktkarakterer er det som er mest avgjørende for elevers muligheter til videre utdannings- og yrkeskarriere, er det helt sentralt at prinsippet om en likeverdig og rettferdig vurdering i det norske opplæringssystemet holdes høyt.

Samtidig tyder regelverket på at selve prosessen med å sette standpunktkarakter i liten grad er en diskutert, veiledet eller regulert aktivitet fra sentralt hold. Standpunktkaraktersetting i Norge kan således betraktes som et anliggende for den enkelte lærer, prisgitt den enkelte skole og lærers vurdering og vurderingsstrategier. En tolkning kan være at fravær av regulering av standpunktkaraktersetting betyr at staten ikke anser området som interessant å regulere, enten fordi det ikke anses som viktig eller fordi det oppfattes som godt nok ivaretatt av, i dette tilfellet lærerprofesjonen selv.”

Men ute blant lærerne og skolene forskerne har undersøkt, er det tydeligvis lite å hente her – ja resultatene er rett og slett nedslående for lærere som har ment at reliabel og valid vurdering har vært et mål for dem i lærergjerningen – eller i skoleverket som sådan:

”Rettferdig standpunktkaraktersetting i grunnopplæringen beskrives av informantene som mange ulike ting; blant annet som likebehandling av elever innenfor gruppen (klassen), på trinnet, historisk (fra år til år) og mellom skoler. Vi kan skille mellom interne betraktninger om rettferdighet og mer eksterne betraktninger om rettferdighet.”

Videre skriver forskerne:

”Når det gjelder interne forhold så spriker informantenes tanker om hvorvidt egen praksis er rettferdig når det gjelder likebehandling mellom elevene de underviser per dags dato. Lærerne mener at det er lettere å være rettferdig når rommet for tolkning oppfattes som lite, som for fagene matematikk og naturfag. Tolkningsrommet oppfattes som stort i norsk og kroppsøving. Opplevelsen av å gi rettferdig vurdering styrkes av godt samarbeid med en eller flere kollegaer på trinn eller i team.”

Men internt godt samarbeid avhjelper ikke all nød ute i skolene:

”Sist men ikke minst, lærerne forteller om store individuelle variasjoner i praksis for standpunktkaraktersetting. Blant annet oppgir de å vurdere like elementer som kan si noe om prestasjoner ulikt, og de har ulike oppfatninger om hvilken funksjon standpunktkarakterer har og hva disse karakterene er et uttrykk for.”

Og standpunktkarakteren kan begrunnes nesten med hva som helst – her et knippe med forslag:

1) Oppnådd kompetanse til slutt i opplæringen
2) Oppnådd kompetanse til slutt og underveis
3) Oppnådd kompetanse, holdninger, innsats og andre sider ved eleven
4) Helhetlig kompetanse.

”Informantenes oppfatninger om hva standpunktkarakterer er et uttrykk for, varierer både innenfor samme skoleslag og innenfor samme fag," skriver forskerne.

Konklusjonen er at de aller fleste norske lærere i størst mulig grad ønsker en rettferdig vurdering av elevene og deres skoleprestasjoner – og det gjelder særlig den viktige standpunktkarakteren.

Men få om noen vet visst hva rettferdig vurdering er...

For usikkerheten er der når et såpass lite antall som 41 intervjuede lærere og 6 skoler med ledere skal representere litt over 90 tusen lærere og rundt 4500 skoler i grunnopplæringen - i tillegg hadde de færreste av de intervjuede lærerne erfaring fra sentralgitt sensur.

http://www.knutmichelsen.no/

Den forferdelige ungdommen - og Herbie Hancock

2010-06-13T21:52:00.001+02:00

Det jevne og til tider lett imbesille syt man av og til kan oppleve (også i skolen dessverre) - over ungdom som ikke får til noe, som protester (uten grunn), som ikke hører etter, som ikke gidder noe, som ikke greier å lære seg ting eller konsentrere seg om noe -

avløses av og til av lyse øyeblikk - som dette - KJK spillende Herbie Hancock - Cantelope Island...

Legg også merke til den bærbare Mac-en som en integrert del av kibårdet.

For å si det med modernisten Hamsun: "Jeg tror han kan blive til noget, men der må meget arbeide til, ingen kommer sovende til sitt mesterverk." Ja han visste vel hva han snakket om, den mannen.

www.knutmichelsen.no

Stadig synkende kurver - en skoleverden i faglig forfall?

2010-05-28T11:08:00.000+02:00

De nye eksamensformene i vgs. med forberedelsestid og alle hjelpemidler tillatt (utenom Internett og kommunikasjon) er kommet under hard kritikk. Kritikken er delvis berettiget, men ikke helt...

Jeg var med på forsøket med IKT-basert norskeksamen i sin tid og registrerte det samme ndg. skriftlig eksamen - interessen for å lese seg opp hos elevene ble mindre når alle bøker kunne medbringes til eksamensdagen (noen elever likte eksamensformen, andre syntes den var latterlig) - og en skikkelig evaluering av forsøket og eksamensformen ble etterlyst fra min side ettersom jeg var kons. i fagnemnda i Udir.

Svaret fra Udir var imidlertid at det ikke var ressurser eller penger til evalueringen. Synd, for jeg tror særlig en elev-vurdering og en lærervurdering blant skolene som var med, kunne ha gitt både lærere, skoleledere og Udir relevante tilbakemeldinger på hva som fungerte og hva man burde gjort noe med (jeg kontaktet for sikkerhets skyld også K.Dep. om saken - og de hadde liten forståelse for direktoratets begrunnelse, ja den ble rett og slett avvist).

De nye eksamensoppgavene ved sentralgitt eksamen i norsk gitt for noen dager siden, holder etter min og en del andre norsklæreres mening ikke mål, særlig hvis man ser dem opp mot læreplanmålene i faget der de litt mer avanserte digitale målene kommer dårlig ut - og "rammer" da elever og lærere som har jobbet mye med dette og "honorerer" datavegrende undervisning. Dette kan ikke være bevisst fra Udirs side, men er antakelig en uforutsett følge av oppgavene som nå presenteres.

Kritikerne påpeker altså en viktig svakhet ved eksamenen med alle hjelpemidler tillatt, men eksamensformen har også sterke sider, som læring om kildebruk (som står helt sentralt når elevene skal ut i høyskolene og universitetene). Og at nettbasert info også kan være mer oppdatert enn lærebøkene (som stort sett er uten kildehenvisninger selv om flere lærebokforfattere i stort monn både låner og gjenbruker hverandre!).

Når det gjelder den nye muntlige eksamenen med digitale presentasjoner så mener jeg selv å huske at den ble innført eller lansert ifm. K06 og de digitale målene i læreplanene som var høyst betimelige 25 år etter at pc-en ble tatt i bruk her i landet og rundt 15 år etter starten på Internett for allmennheten (i Norge). Og K06 var en Høyre-reform.

Snakker man da om en faglig nivellering her, må ansvaret plasseres der det hører hjemme. Litt konservative skolekritikere kan ikke putte dette i SV-sekken og skylde på venstresiden her (selv om jeg ikke er i tvil om at særlig SV har mål for skolen som et aktivitetssenter for ungdom mer enn en tradisjonell skole med oppmøte, karakterer og eksamen - altså det pedagogiske morogjøker kaller daglig trening i "høydehopp uten list").

Til slutt: Var det da slik at vi i 1972 var oppdatert i alle eller de fleste fag før en muntlig eksamen? Jeg tviler. Vi - eller gjennomsnittseleven - ventet til trekket i begynnelsen av juni, leste knapt etter russetida som startet 17. mai, og pugget i 48 timer før oppgavene ble delt ut på eksamensdagen. Vi kalkulerte vi også, åja!

Og husk følgende om norskfaget: pensumet den gang var vel omtrent 1/3 til 1/4 av dagens (eller det på R94) - litteraturhistorien jeg leste som artianer var en liten tynn flis. Norskfaget i dag har est opp til uante dimensjoner, du kan som elev (i tillegg til fordypningsemnet) bli spurt og/eller må forberede et tema om f.eks. følgende (og dette er bare et skjønnsomt utvalg tatt på sparket):

Runer, urnordisk (med omlydene), norrøn tekst, grammatiske forskjeller på norrønt og moderne norsk, gammalnorskens død, kasusens bortfall, salmer på 1600-tallet, Holbergs komedier eller epistler, hele 1800-tallet og 1900-tallet (språk og litteratur, gjerne sett i relasjon til dagens mediesamfunn), modernistiske dikt, retorikk og språkbrukanalyse, ironiske kåserier, absurde noveller uten sluttpoeng - og nå også multimodale tekster, hvilke virkemidler som evt. preger en musikkvideo - og tekst, oppsett, ja kanskje også fargebruk som virkemiddel på en blogg eller site - samt forsøk på kritisk tenkning rundt kildebruk og kildehenvisninger...

Ja det var faglig forfall det!

Alle som mener at verden var bedre før - eller faglig mer fokusert, rikere og ikke minst dybdeborende, må kunne svare på når den evt. var på topp. Det kan virke som et retorisk triks fra mine side - men akkurat her funker det godt må jeg si!

Ellers er jeg åpen for at jeg alltid - eller nesten alltid - kan ta feil, så da passer det kanskje med et lite plagieringseventyr hentet nettopp fra det forhatte nettet:

www.knutmichelsen.no

Vellykket og vakker undergangsstemning i Kolben

2010-04-28T17:12:00.000+02:00

En morogjøk har sammenliknet Magnhild Meltveit Kleppas glede over statsrådsjobben i Samferdselsdepartementet med Edward J. Smiths kapteinsjobb på Titanic – altså søt kløe etterfulgt av sur svie, ja havari.

Havari kan man ikke snakke om ved SCENARIOs premiereoppføring i Kolben på Kolbotn tirsdag 28. april av den berømte og prisbelønte Broadway-musikalen ”Titanic” fra 1997 (med over 800 oppføringer). Her stemte det meste, både scenografi, koreografi, lyssetting, musikk og ikke minst tidsriktige drakter og kostymer. Til og med irsk Riverdance fulgte med - og spillegleden fra scenen smittet raskt over på en fullsatt sal.

Tiden er sent i La Belle Époque, rett før første verdenskrig og den siste store emigrasjonen fra Europa til Amerika. Titanic var skipet som ikke kunne synke – og som sank etter kollisjon med et isfjell på sin jomfrutur fra Southampton til New York der flere banale sikkerhetsforanstaltninger ble brutt. En toppstyrt katastrofe der hovedgjerningsmannen overlevde, mens en liten norsk småby mistet livet (1500 personer med stort og smått). Plottet virker mer enn aktuelt i dag – med innslag av hybris, pengebegjær, kynisme og ikke minst mangel på kommunikasjon mellom grunnplan og ledelse. Har vi hørt det før?

I tillegg har forestillingen selvsagt innslag av de evige tre: kjærligheten, havet og døden samt en porsjon humor og spark oppover. Ikke rart folk gikk kvinne og mann av huse i New York for å se og høre dette. SCENARIO gjorde det denne gangen også best i korpartiene mens soloprestasjonene varierte. Slik skal det også være i en amatørforestilling - selv om sceneartistene fra Oppegård nå har holdt på i så mange år og har trukket til seg så mange scenevante og dyktige folk, at skillet profesjonell/amatør er vanskelig å merke.

Best likte vi telegrafisten, stuerten, fyrbøteren og ikke minst de unge Katiene denne gangen. Men det er vanskelig å se at andre enn Sven Torneberg kunne fylt rollen som kaptein Smith på det dødsdømte og storslåtte skipet. 3. klasse og nederst ved bordenden (og sist til livbåtene) var denne kvelden kanskje også hakket hvassere enn fiffen på øverste dekk? 12 oppføringer frem til 12. mai. Regi: Liv Ragnhild Sømme Torneberg. Løp og kjøp!

Se også Hamsun og Bergljot i Follo - kjærlighet og krisetid 1896-1906 - Del 1 på:

www.knutmichelsen.no

Norsk sluttvurdering i bakrus - en reprise

2010-04-05T13:00:00.001+02:00

Innlegget står også i Dagbladet: Alle skal med - i bakrus.

I begynnelsen av mai starter to viktige perioder for norsk ungdom som avslutter videregående skole, sluttvurderingsperioden med eksamen i flere fag og avsluttende standpunktkarakter i alle fag - og russetiden. Helt tilfeldig og utenfor skoleplanleggernes påvirkningsmulighet er disse periodene så å si sammenfallende.

Her er det altså bare å brette om ermene for lærer og elev: sammenfatte, repetere, oppsummere og sluttvurdere fagkunnskapen og læreplanmålene. De flinke skal spisses, de middelmådige skjerpes - og de aller svakeste trekkes opp fra en truende stryk. Alle skal med.

Her kommer en klar og god føring når det gjelder dette - igjen fra Utdanningsdirektoratet: Standpunktkarakteren skal uttrykke elevens mestring i forhold til de samlede kompetansemålene i faget. Dette betyr at det i de fleste fag ikke kan legges avgjørende vekt på en enkelt prøve. En prøve som bare måler deler av elevens kompetanse i faget vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere elevens samlede kompetanse i faget. Standpunktvurderingen må ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag. Gjennom underveisvurdering får lærer og elev kunnskap om elevens faglige progresjon og det kompetansenivået som eleven har oppnådd ved avslutningen av opplæringen.

Dette er norsk skole i den viktige og avgjørende sluttvurderingsfasen av det videregående løpet. Vurdering for læring, heter det visst også – og har vært et helt sentralt satsingsområde fra skolemyndighetenes side i mange år nå. Dette er oss. Hvorfor eksporterer vi ikke dette til andre land? Vi sender soldater, politifolk og politikere for å lære underutviklede land om valg, medbestemmelsesrett, politiarbeid og demokrati. Men norsk sluttvurdering i videregående samkjørt med fest og moro og frisleppspedagogikk, må da også kunne slå an ute?

Videoen over viser at det går an – starter én, så kommer snart de andre etter - hvis man bare våger å slippe kreativiteten løs!

http://www.knutmichelsen.no/

Pedagogisk QuickFix i skolen - og fraværsreglene som forsvant

2010-04-03T01:20:00.000+02:00

Mange norske rektorer har gitt en tilbakemelding via Dagbladet vedr. den nye Kunnskapsministerens arbeid. En rektor hadde en treffende formulering: Hun - Kristin Halvorsen - ville komme til å sette inn mange tiltak i skolen som antakelig ikke ville ha noe effekt i det hele tatt. Tiltaket om å gi elever pengebonus for at de skal bli i skolen, er vel også i den kategorien, selv om jeg tviler på at SV-lederen vil tenke i slike baner.

Det norske skolebyråkratiet inklusive en del skolepolitikere og skoleforskere på høyskoler og universiteter legitimerer nå i stort monn sin virksomhet ved et oppkomme av pedagogiske QuickFix-tiltak. Få snakker om det banale: Det jevne og til tider harde arbeid - over tid - for å lære seg noe i livet.

"Å arbeide var en svir," sa Hamsun en gang til sønnen Tore. Han visste vel hva han snakket om, Hamsun, når det gjaldt slit og strev for å mestre språket - nesten uten skolegang som han var.

Jeg har i mange sammenhenger skrevet om det håpløse systemet departement og direktorat de siste årene har satt i verk når det gjelder aksept for elevfravær i skolen - eller rettere mangel på konsekvens ved ikke å møte til undervisningen. Det er paradoksalt når lærere i stort monn får økt tilstedeværelsesplikt med begrunnelse om at det tjener elevene og undervisningen og samarbeidet på skolen. En skole med daglige halv- eller trekvartfulle klasser kan vel ikke være noe mål?

Nå har faktisk Kristin Halvorsen forsøkt å gjøre noe med forholdet, men endringene har mer preg av småflikking enn virkelige grep. Elevorganisasjonene mener også hun fremstår som vaklende og kunnskapsløs (og gir henne karakter 2+).

Og det virker litt merkelig at statsråden bare har gått inn og regulert det gamle 14-dagersfraværet som kunne trekkes fra på vitnemålet - dvs. ned til 10 dager (altså symbolsk) og riktignok med krav om legeattest ved fratrekk av sykdom over tre dager der først fjerde dag får virkning. Igjen settes selvsagt kronisk syke i en særstilling og slik var det før også - og merk at det gamle 14-dagersfraværet også krevde attestasjon eller dokumentasjon fra elevenes side.

Den litt famøse ordningen innført i fjor høst med samme 14 dagers sykefravær, men her med egenmelding (elev eller hjem) satt i verk ifm. den forventede og varslede svineinfluensaen er altså falt bort. Og det var vel like greit, men kanskje heller ikke så mye å hisse seg opp over når man tenker på stemningen som rådet ifm en mulig kommende pandemi med mange døde, kanske også døde elever.

Skal imidlertid Kristin Halvorsen virkelig ta grep mot fravær og frafall i vgs., må hun etter mitt og mange skolefolks skjønn gjeninnføre Møglestu-modellen som SV-statsrådene har fjernet i vgs. , altså den gamle 15- og 20 %-regelen pr. fag (men med unntak for kronisk syke elever).

Kristin Halvorsen er en dreven politisk spiller (det er det hun kan) - som riktignok ikke vet noe særlig mer om skole enn en gjennomsnittspolitiker (og det er ikke mye). Så det kan godt være hun og partiet gjeninnfører litt hardere klyper i klasserommene - etter å ha åpnet den store låvedøra ut av skolen for elever som ikke orker møte opp hver dag, syk, halvsyk eller bare skulkesyk. Og dette rammer selvsagt først og fremst de dårlig skolemotiverte og elever med svakere oppfølging i hjemmet (som påvist i flere debattinnlegg og kronikker fra lærere den siste tiden).

Å bryte sammenhengen mellom å møte opp på skolen og vurdering (bare man skaffer seg karaktergrunnlag), kan vise seg å være skjebnesvangert for en skolestatsråd som satser på mindre fravær, lavere frafall, høyere læringsstrykk og en bedre skole. Ja modellen som nå er innført, likner mistenkelig på privatist-ordningen der prestasjonene til eksamen måler alt (de som husker forsøksgym, ser også likhetene med dette havarerte skole-eksperimentet).

Modellen blir ikke noe bedre av at det nå er innskjerpet at det er sluttkompetansen - eller kompetansen på slutten av opplæringa (i praksis mai/juni) - som er det avgjørende ved standpunktsettingen.

Mot alle odds ble Kristin Halvorsen likevel en god finansminister, det vil si at hun hørte på fagfolkene rundt seg. Det forutsetter igjen at f.eks. Utdanningsdirektoratet er noe mer enn et pedagogisk trossamfunn for progressiv og "elevvennlig" pedagogikk.

Klemmer skolestatsråden til (og reverserer sin frisleppspedagogikk), vil hun imidlertid bli enda mer upopulær i elevorganisasjonene (deres mangeårige kamp mot Møglestu-modellen ble endelig kronet med seier med SV's inntreden i Kunnskapsdep.).

Og er det noe SV ikke trenger nå, så er det velgerflukt. Dette blir ikke lett. Av dette kan vi lære at det meste - eller mye - i norsk skole handler om politikk - og om ulike politiske partiers behov og preferanser for å markere seg i et litt ruglete norsk politisk landskap.

Man kan si mye om finsk skole - ikke alt skinner vel der heller, antar jeg - men de har i større grad greid å holde politikerne unna skolen. Men å håpe på et slikt scenario i Norge, er vel å være blåøyd.

Har man først fått en lekekasse stapp full av masse spennende ting inklusive halv- og helpedagogiske prøveprosjekt og forsøksordninger - og ikke minst masse penger til å handle enda mer - , kan man ikke forvente at barnet bare snur det ryggen - sånn uten videre.

http://www.knutmichelsen.no/

Det går stadig nedover - med de andre...

2010-03-16T21:11:00.000+01:00

På mange norsklærersamlinger møter en jevnlig påstanden blant en del middelaldrende norsklærere om at språket er i forfall, norsklærerne unntatt antakelig.

Oppfølgingsspørsmålet blir da: Når var norsk språk egentlig på sitt beste? På topp? Antakelig på 1960- og 70-tallet, da de fleste av dagens norsklærere var elever eller studenter. Siden har det gått jevnt nedoverbakke. Lytt gjerne til de gamle skøytereportasjene fra Bislet eller landskampene i fotball på Ullevål stadion mot Sverige - og opplev det rike språklige registeret...

En annen påstand er at en som menneske blir språklig rikere av å bli tvunget eller presset til å skrive og eksamenstestes på flere målformer. Med to målformer, blir man dobbelt så rik, med tre eller fire, tre eller fire ganger så rik.

Overlapper målformene hverandre med et utall av grammatiske varianter og ordformer som stadig endres av de som har makt og myndighet til slik, ja som kanskje til og med har det som levebrød og i mørke stunder også har litt glede av det, endrer en begynnende språkforvirring seg hos de halvt uvitende - til en uendelig språklig rikdom man som menneske ikke kan leve foruten - ja det er kanskje selve meningen med livet?

Vi er ikke mange igjen som har fattet denne dypere meningen - eller som har denne unike språkforståelsen. Og vi blir stadig færre. Når vi og Sylfest Lomheim og Magnar Husby dør - hvis vi dør - er det kanskje over og ut for norsk språk som sådan? Hvem vet.

Heldigvis er det noen tusen språk igjen i verden. Spørsmålet blir bare hvilket av dem folk i dette landet skal velge når norsken kryper ned i kista og trekker kistelokket over seg for godt. Engelsken kan være et alternativ. Men da er det igjen viktig at den kommer i mange språklige varianter, gjerne også som pidgin-engelsk - slik at det rike livet kan fortsette...

www.knutmichelsen.no

Råd for uråd i skolen

2010-03-04T17:42:00.000+01:00

Ingunn Kjøl Wiig, norsklektor ved Sandvika vgs. - alle læreres "digitale mor" og skaper av lærer-ninget Del&Bruk er invitert til statsministerens kontor 5. mars for å komme med innspill om skolen, frafall, næringsutvikling og bærekraftig økonomi etc. Hun ber om tilbakemeldlinger fra grunnplanet og skolebloggerne - og her er mine:

A: Skal undervisningsarbeid få økt status, må noen gi fra seg makt i styringssystemet over. Hvorfor fjernet man lærerrådene i vgs. og innførte rektor med styringsrett? Og hvor stor makt har rektor i fylkene? Hva med pro-rektor (fra de ansatte) og en adm. rektor (fra fylket). Hvorfor så redd for demokrati i skolen? List opp områder lærere (og elever) har reell innflytelse i arbeidshverdagen? Den lista blir ikke lang... Og lærerne under KS - bare armod og husmannskontrakter, smuler igjen etter de andre...

B: Hvorfor var det viktig for SV-statsrådene i Dep. (eller for Udir) å få fjernet Møglestumodellen med fraværstak (15/20%-regelen) i vgs. når frafall og fravær i skolen hører sammen?

C: Hvorfor flyttet AP eksamen i vgs. etter russetiden? Yte før nyte er vel et godt prinsipp? Er det et problem at undervisningen mer eller mindre bryter sammen i mai (søvnløshet, fyll, vannkrig og russebråk) – 3-4 uker FØR 4 store eksamener for norsk ungdom? Hvorfor får elevene medhold fra en f.kommune i å flytte russetida ENDA tidligere i år - til siste uka i april når rektor setter klare og fornuftige grenser for dem? Arbeider skole-eier her med eller mot skolens ansatte - og for eller imot elevenes beste?

D: Hva er poenget med digitale mål i læreplanene, når målene ikke prøves til eksamen? Hvorfor oppfordre til digital deling og innovasjon, når Dep., Udir og fylkene så å si ikke deltar i skoledebatten på nett? Debatten befinner seg nå i limbo - de mest aktive har liten påvirkning mens de som KAN endre, stort sett forholder seg taus. Må det være slik?

E: Hvorfor ikke lovfeste lærlingeplasser i vgs? Hvorfor er staten en av de dårligste på dette? Gir det troverdighet til de som er frafallsbekymret? Y-fagelever som først går ut i læra og deretter tar et påbyggingskurs, har mindre frafall. Et hint oppover?

F: Hvorfor rydder ikke Dep. og Udir opp i frafallsbegrepet i vgs? At noen elever ikke avbryter opplæringen ved en vgs.skole, betyr vel ikke nødvendigvis redusert frafall? Gå ut med et entydig frafallsbegrep knyttet til oppnådd s-komp. eller y-komp. etter et 3- eller 5-årig løp og sørg for god, offentlig statistikk - hvorfor ikke på skolenivå? Så vet man hva man har å strekke seg etter?

G: Hvorfor er det viktig at y-fagelever og fremmedspråklige - at de skal kunne trekkes opp til skriftlig eksamen i TO målformer. Er dette viktigere enn frafall? Er det mulig å slakte noen hellige kuer (jfr. også den håpløse russetiden vi er helt alene om i verden)?

H: Hvem har makt og mot til å presse Udir til å komme med en klar forskriftstekst til hvordan underveis- og sluttvurdering hører sammen - altså sette en standpunkt i vgs. som er reliabel og valid? Hvor lenge skal vurderingsrotet i dette direktoratet få holde på - uten at det får konsekvenser?

I: Så noen digitale hjertesukk: Hvorfor pøse ut obligatoriske pc-er til alle elever i skolen, når 3 av 4 lærerne ikke behersker digital undervisning? Hvorfor er det lov for lærer å kikke på elevenes pc-er, men ikke lov å se deres skjermer på en lærer-pc (altså bruk av program for overvåking av skjerm)? Er multitasking i undervisningen en elevrett – altså holde på med ikke-faglig aktivitet? Hvorfor skal skole-eier bestemme skolens undervisningsprogram (Open Office i flere fylker) - når skolen selv bestemmer lærebøker? Hva er forskjellen?

J: Hvorfor overlate skoleverket til SV? Et parti som nå i flere år har vist sitt sanne ansikt: Mer frislepp for elevene (lærer har hovedansvaret for vurderingsgrunnlaget), færre krav til faglige prestasjoner gjennom hele skoleåret (jfr. begrepet sluttvurdering), færre krav til oppmøte (fravær skal ikke tas med i vurderingen dersom lærer har vurderingsgrunnlag), færre krav til å overholde frister (presisert fra Udir at dette ikke skal med i vurderingen), færre krav til innsats (se utlagt veiledning fra Udir om vurdering). Enhver forelder med respekt for seg selv - og barnas framtid - vil ALDRI kommunisert noe slikt ut til egne barn, men her får vi det daglig fra skolemyndighetene selv... Pinlig. Skal ungdom med slike forventninger og slike holdninger til arbeid og innsats "redde" Norge etter oljealderen?

www.knutmichelsen.no

De foraktelige filologene, apekattenes dårskap – frafallets årsak…

2010-02-28T17:28:00.000+01:00

”Du skal ikke studere så overhendig, Frank, du blir klein av det. Og ettersom jeg skjønner og forstår så kan du mer enn noen mann i byen, hva som det angår.

Frank tier.

Fortell oss nu ørlite om det du har lest og utgransket i dag.

Å de forstår det ikke, men Frank ymter ett og annet for at de kan få et lite innblikk i tingen, nevner verbalformer, suffikser, dissimilatoriske utstøtelser; han gjør seg meget, meget ringere og forklarer kasus, forklarer kjønn. Den ville taler, han har det i hodet, han får det ut gjennom munnen, lyder, et møysommelige tillært hjernespinn som sysselsetter ham natt og dag, fuglesnakk, en veldig ugreie. Han behandler det som noe dyrebart og fint, når småpikene gjentar et ord galt, retter han det, og den lille mann er full av størrelse derover, midt i sin lærde uvitenhet har han nådd skoleguttens skråsikkerhet. Ingen har lært ham å tenke seg om, under trykket av sin oppgave har han bare strevet fremover, det kunne ikke være tale om at han hadde skambrukt sin tid og sin kraft, han har redusert livet til språkkunnskaper, men kjenner seg ikke snytt. Så går han og går gjennom sin villmark, en tom og narraktig vandring ikke for å komme til noe, men ene og alene for å være en av dem som går gjennom villmarken. Det er hans arbeid på livstid.

Han kjeder sine tilhørere og faren gjesper, men går ikke så vidt som småpikene som reiser seg fra bordet. Frank merker deres frafall, det støter ham litt og han griner for det: Ja jeg skulle vakkert sitte her og lære dere noe!
- - -
Skolebestyreren er slitt etter eksamen, han sitter i slåbrok og tøfler og koser seg med en syntaks, han forfrisker seg. Det er intet i verden som en slik rolig og mild syntaks i et fremmed språk, så ren, uten all opphisselse, uten oppspinn.

Kom inn! Er det du, Frank? Det var morsomt. Kjenner du denne, Frank far? Har nettopp fått den, glimrende! Jeg skulle hatt denne syntaksen før eksamen, men her satt jeg og slet og forberedte meg i det gamle. Min datter har nemlig hatt fransken for meg i nesten hele året og da måtte jeg lese over igjen til eksamen. Det er jo så i vårt fag at kommer vi ut av øvelsen en tid så har vi glemt det vi kunne. Nå, men så er det gudskjelov behagelig å senke seg ned i det igjen, ikke sant? Å knele i det kjølige tempel og leskes av den gode lærdom.

Skolebestyreren var blitt gammel på disse år, et grått barn med visne øyne bak brillene (…) Den gamle filolog var ydmyk, var kuet ned av sitt liv og av selve sin levevei til å tenke beskjedent, ingen kunne briske seg mindre med sin filologi. Han nevnte aldri forskere, de store språkånder, forstod vel intet av dem, kjente vel knapt deres navn, hva skulle vel han med geniene! Hans kall var ikke å gjøre funn, han skulle bare lære, bare lære. Lære for akkurat så vidt å leve, lære for akkurat så vidt å kunne lede andre gjennom pensa til eksamen. Skolebestyreren hadde da gjort sitt. En mager og sørgelig tilværelse, fattigdom og åndsmørke, nedgang, slitasje og blindhet. Var det enda sinnsyke, var det enda skjebne, en himmelens dårskap, men det var menneskets, apekattens.”

Fra ”Konerne ved vannposten” (1920) av Knut Hamsun –

www.knutmichelsen.no

Endelig en journalist som skriver godt om skole...

2010-02-14T13:43:00.001+01:00

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Foto: Erlend Aas/SCANPIX

På innsiden: SV-skolen

Av Kjetil Wiedswang - kommentator i Dagens Næringsliv

Kristin Halvorsen har vanskeligheter med å selge skolepolitikk i strid med folkelig fornuft. Hennes største problem er at hun har jobben et par tiår for sent.

Nok en gang har en statsråd fra SV forklart hva partiet ikke mener om skolepolitikk. Kristin Halvorsen har forklart at hun ikke vil fjerne hjemmeleksene i barneskolen, i hvert fall ikke på den måten skolebyråd Torger Ødegaard i Oslo snakker om når han sier at SV vil lage en «tant- og fjasskole».

Fra sidelinjen høres det ut som om Halvorsen er på defensiven. Det begynner å bli en vane.

SV ønsket seg Kunnskapsdepartementet etter den rødgrønne regjeringsdannelsen i 2005. SV var skolepartiet. Her skulle det skinne.

Glansen kom aldri. Partiet har forsøkt seg med tre statsråder i jobben og topper nå med partilederen selv. Men hun bruker, stadig vekk, uvanlig mye tid på å forklare hva partiet ikke mener om skolepolitikk.

Noe skyldes problemene med å selge en politikk i strid med enkel, folkelig fornuft.

Det finnes noen gode argumenter for ikke ha lekser i barneskolen, men de består ikke begravelsestesten.

I en norsk, gjennomsnittlig begravelse vil deltagere fra et sted i førtiårene og oppover synge med i salmene. De som er yngre mimer. Årsaken er at vi som begynte i folkeskolen en gang før slutten av 1960-tallet, pugget salmevers. Det var ikke spesielt gøy, og finpussen over dagens tekst fra Landstads Reviderte skjedde helst på skoleveien. Vi lærte likevel en slags teknikk, hvilket muligens var hensikten. Siden pugget vi tyske preposisjoner, franske verb og Newtons lover. Noen racere slapp, de var kvikke nok til å plukke opp alt i timen. Vi mer middelmådige måtte streve etter skoletid. Urettferdig selvsagt, men det var lite å gjøre med. Den folkelige fornuft sier at slike menneskelige forskjeller vanskelig kan oppheves per politisk dekret.

Noe av det samme gjelder lærerlønn. Det finnes noen gode argumenter mot prestasjonslønn til lærere, men når fagforeningene påstår (og SV plaprer etter) at det er umulig å evaluere læreres kvaliteter, da slåss de mot den folkelige visdom.

Alle som har gått på skole, altså nær samtlige nordmenn, vet at de har hatt noen gode lærere og noen dårlige. Og det var veldig sjelden noen tvil om hvem som var bra og hvem som manglet pedagogisk talent.

SVs store skolepolitiske problem er likevel mer håndfast.

Fra 1960-tallet ledet partiets skolepolitiske ideologer opposisjonen mot den gamle «puggeskolen».

De vant. De vant fordi de var på parti med tidsånden. Gamle, autoritære strukturer var dømt til fall.

SF/SV ledet ikke den skolepolitiske revolusjonen fra regjeringsposisjon. Fra 1970-tallet og utover var likevel SV-ere ekstremt viktige premissleverandører i skolepolitiske maktposisjoner ved universiteter, høyskoler, byråkrati og fagforeninger.

Skolen ble demokratisk, lektorene mistet slipset og ble kompis, mens elevene fikk ansvar for egen læring. Lærere, som tidligere satt nitid med rødblyant over elevers innleverte oppgaver, begynte å rette etter «Svinesundprinsippet» - altså ukens tilfeldige utvalgte. Og det ble slutt på pugging av salmevers.

Det tar, tror forskerne, 30-40 år før man ser den fulle effekt av en skolepolitisk veiendring.

Den store ironien var at SV fikk formell politisk makt da man for alvor så resultatene av omveltningen som startet på 1970-tallet - de gode, men også de dårlige. En serie nasjonale og internasjonale undersøkelser viste at den hadde gitt Norge et rekorddyrt skolesystem som ikke var spesielt god til utjevning, som etterlot en nifs høy minoritet uten skikkelige lese- og skriveferdigheter. Elevenes kunnskaper i real- og naturfag viste seg å være på middelmådig - og synkende - internasjonalt nivå.

SVs tre undervisningsministre har regjert i år med raskt økende budsjetter. De har hverken gjort noe spektakulært galt eller noe revolusjonerende nytt. De begynte med å forklare at SV ikke mente mat var det viktigste innholdet i skolen. Denne uken har Halvorsen snakket om hva hun ikke mener om lekser.

SVs vanskjebne er å måtte lede opprydningsarbeidet etter deres ideologiske trosfellers skolepolitiske feilgrep.

Kanskje finnes det tross alt en slags rettferdighet her i verden.

Les også: SV vil fjerne lekser

Denne er stjålet av :

www.knutmichelsen.no

Nu må der googles til eksamen

2010-02-08T21:35:00.000+01:00

04.11.2009Eksamen med adgang til internettet. Det er så revolutionerende, at BBC i denne uge besøgte et af de 14 danske gymnasier, der nu som de første i verden åbner for eksamener med adgang til internettet.

PRESSEMEDDELELSE
BBC besøgte i denne uge Greve Gymnasium for at vise, hvordan danske gymnasieelever nu har mulighed for at bruge internettet til eksamen. Det er en historie, der er blevet bragt på flere af den engelske mediekoncerns tv-kanaler, hjemmesider og radiostationer.

Nærum Gymnasium er et af de øvrige gymnasier, hvor eleverne kan bruge internettet til eksamen. Her bliver eleverne ikke længere taget for snyd, hvis de klikker sig ind på Google, Facebook eller Wikipedia under dansk-, samfundsfags- eller matematikeksamen. I øjeblikket gennemfører Undervisningsministeriet forsøg med eksamensopgaver med adgang til internettet på otte gymnasier og seks handelsgymnasier i fagene dansk, matematik og samfundsfag samt afsætning, virksomhedsøkonomi og international økonomi. Der er planen, at alle gymnasier skal have eksamener i de pågældende fag med adgang til internettet fra 2011.

Les mer!

Dette danske blogg-innlegget er stjålet av:

www.knutmichelsen.no

OM FRAFALL OG TALL OG TULL I SKOLEN...

2010-02-02T18:40:00.000+01:00

Lektorlagets innspill om at frafall i vgs. er sunt, deles av mange lærere (men neppe et flertall – og Utdanningsforbundet vet visst ikke riktig hva de skal mene). I tillegg er frafallsdebatten unyansert og mediehypet. Særlig når enkeltskoler går ut og påstår de er gode på redusert frafall (skreddersydde opplegg og tett oppfølging) – og får statsminister-ros i nyttårstalen:

Det fins ikke offisielle frafallstall på skolenivå. Å snakke om redusert frafall eller økt frafall knyttet til skoler blir derfor meningsløst. Vi snakker da om den vanligste definisjonen av frafall som Udir bruker og som er koblet opp mot at elevene faktisk får generell studiekompetanse eller yrkeskompetanse i løpet av 3 år (normert) eller 5 år. Om man slutter på en skole og begynner på en annen (evt. etter en kortere pause), er det ikke frafall. Om man blir flere år på en skole (utover normert tid), er det heller ikke redusert frafall.

Det avgjørende er hva som skjer i enden av oppholdet – altså evt. nødvendige fullførte og beståtte eksamener - eller et evt. delkompetansebevis. I siste tilfelle blir det frafall uansett hvor lenge eleven har oppholdt seg på skolen. Å gjøre skoler til et sted å være, blir en elevfelle (som bare gjør seg godt som medieoppslag).

De reelle frafallstallene knyttet til generell studiekomp. eller yrkeskomp. tar antakelig heller ikke høyde for alle voksenopplæringselevene som har tatt seg en kortere eller lengre pause – og nå er i utdanning igjen. Kanskje de reelle frafallstall når det gjelder vgs. på landsbasis bare er 20 % - og ikke 30 %. Er det et samfunnsproblem? Hvis sentrale skolepolitikerne ikke sover om natten pga. dette, kan de jo slakte noen hellige kuer i skolen:

Fjerne det obligatoriske skriftlige sidemålet (dvs. nynorsk for de aller fleste) fra y-fag, dvs. fra de allmennfaglige påbyggingskursene, differensiere det trøblete engelskfaget som nå har samme eksamen på y-fag og sf – beholde norsk 2 - og ikke minst sørge for at eksamen i vgs. kommer FØR de 4 ukene med russefest og fyll – altså yte før nyte.

Små enkle administrative grep, men tydeligvis store nok for de som elsker å snakke om endring og endringskompetanse – men som står på stedet hvil når det gjelder tilbakespill fra fotfolket. Flere av forslagene over er gjengangere i norsk skoledebatt. Noen er eldre enn de fleste av oss.

Kravet om redusert frafall i skolen har også en bakside (hvorfor ikke snakke om den?): Økt gjennomstrømming eller fullført og bestått eksamen ved en skole, i en region eller i et fylke, viser ikke nødvendigvis et økt læringstrykk i klasserommene - eller en ”bedre” skole. Rundt 80 % av karakterene i vgs. setter lærerne selv. Legger man lista lavt nok, vil gjennomstrømmingen nødvendigvis øke. ”Pedagogiske 2-ere” hjelper også til (bakgrunnen for fenomenet er knyttet til alt arbeidet med klager og klagebehandling der elevene likevel får medhold i de fleste saker i en del fylker).

Følgende forhold skal man også være oppmerksom på: Når elevfraværet ikke skal tas med i vurderingen lenger, bare lærer har vurderingsgrunnlag i faget (jfr. den nye vurderingsforskriften) - vil gjennomstrømmingen øke. Men vil fagligheten øke og den faglige standarden i skolen heves ved dette prokuratorknepet? Spørsmålet er betimelig. Fra toppen snakkes det nå nesten bare om tall og tallvirkelighet. Skolens innhold, faglige standard og faglige kriterier gjør visst ingen norske politikere søvnløse.

Får frafallsdebatten fortsette i samme spor, vil frafallet i den norske skolen antakelig synke betydelig de neste årene, altså økt gjennomstrømming – mens den samme skolen med stor sannsynlighet vil krabbe seg enda lenger ned på de internasjonale skoleundersøkelsene.

Hvis målet er den strykefrie skole for de rødgrønne og særlig SV – hvorfor ikke kommunisere det rett ut? Og avvikle eksamen, karakterer og oppmøteplikt? Og ikke minst holde OECD og alle internasjonale skole-undersøkelser unna foregangslandet Norge. Vi er allerede på god vei – men det kan sikkert gjøres enda raskere.

www.knutmichelsen.no

HAR DU PROBLEMER MED Å SETTE KARAKTER...?

2010-01-23T17:09:00.000+01:00

www.knutmichelsen.no

TIDEN GÅR - TIDSTYVENE BESTÅR I SKOLEN... (skolen som digital søppelbøtte)

2010-01-18T21:56:00.000+01:00

Jeg vet ikke hvordan det er på andre skoler, men siden alle mine gode kolleger fikk pc-er rundt meg på lærerværelset, har følgende skjedd etter at infoen ovenifra enten sto oppslått på en tavle på pauserommet eller lå i en inn-hylle like ved eller ble kommunisert på et møte ofte i samme rommet (tungvint - nå skulle det endelig bli bedre - med den nye kommunikasjonsteknologien...).

Mange skoler drives nå i stort monn via e-post og møter - jeg mottar rundt 10-20 e-post (også med vedlegg jeg ikke greier å åpne) - hver dag, uke etter uke strømmer føringene og forespørslene på. Blir jeg syk, minner innboksen meg på at jeg snart MÅ bli frisk. En kollega av meg hadde et år 1400 uåpnede mail - han var skolens friskeste lærer.

I PAT-e-posten er det også en kalenderfunksjon der vi kan bestille rom og auditorier (som ikke alltid fungerer - for meg - og jeg tar det på min egen kappe...).

Skolen har også en web-side med allehånde info om kampanjer, eksamen, org.kart, reglement, opplæringslov etc, noe lett å få tak i, annet lenger inne med flere klikk.

I tillegg - et lokalt intranett med enda mer info om interne rutiner bare for lærere, ppt, rådgivningstjeneste, vurderingsmaler, flere forskrifter, flere maler for vurdering, lokale vurderingskriterier etc. etc.

I tillegg (trekk pusten) - fylkets LMS med alle fagsidene og karakterbøkene på Its Learning (helt uunnværlig) og i tillegg side for superbrukere, egen side for IKT-snadder og support (takk, takk - jeg lærer noe hver dag). I tillegg en hel del funksjoner som ikke fungerer, som blogg, mine filer, e-portfolio, bibliotek osv. (spennende). Men det aller viktigste – alle elevinnleveringene som skal rettes smidig og digitalt under forutsetning av de lagres i riktig filformat – og det er dessverre ikke fylkets.

SÅ - SkoleArena med fraværsføring, klasselister, karakterer - OG MERK - NY inntasting av karakterer (ingen kommunikasjon mellom Its Learning og SkoleArena ennå - men det kommer – det kommer?)

I tillegg har hver lærer et område på skolens server med allehånde dokumenter og forelesninger - organisert i årsmapper forhåpentligvis.

Alle disse funksjonene som vi alle trenger og bruker hver dag, har selvsagt FORSKJELLIG brukernavn og passord (som jevnlig må skiftes og i Feide-eliten (felles passord) er jeg ikke ennå - men det er MÅLET. Og for å gjøre livet ENDA lettere for meg selv - har jeg nå begynt å bruke Google docs og blogger i tillegg, selvsagt knyttet opp mot en Google-konto (men enda flere brukernavn og passord som jeg lett lagrer i hodet eller på et ark jeg ikke finner).

SÅ - kjære venner kommer forespørselen om klassen din vil ha Lokus - ny runde med registrering og nye brukernavn og passord som en del elever glemmer og som du må ha en oversikt over hvis du ikke ønsker at timene dine skal renne ut i Heraklits store elv - den du ikke kan gå ned i to ganger.

I tillegg har nå innhylla mi på pauserommet - som ingen har fjernet? - begynt å fylle seg opp igjen med karaktermatriser og beskjeder og brosjyrer og purringer fra biblioteket...

SÅ - kjære høytærede venner - kommer eksamen - og ENDA en innleveringsplattform - en PGS (tilknyttet en PAS?). Var det ikke nok med fylkets læringsplattform da? Samarbeider ikke fylket og direktorat? Er det ingen link mellom sentralgitt og lokalgitt eksamen? Må de sitte og sture (surre?) i hvert sitt hjørne - SÅNN VIL VI ha det! Nei - IKKE SÅNN - SÅNN!

Jeg er helt sikker på at det IKKE går an å gjøre dette enklere og mer smidig. Det offentlige Tidsbrukutvalget har bommet grovt - det kommer INGEN hjelp derfra - det er bare skolebyråkratiet som nærer seg selv - og presser frem ENDA en konsulentstilling i Dep eller Dir.

Vi lærere har nå nemlig fått beskjed om at det nå fra sentralt hold vurderes om vi ikke skal måtte begrunne ALLE karakterer vi setter i en HELT NY funksjon på SkoleArena - og HØR ETTER: En begrunnelse opp mot læreplanens allehånde mål - HVER KARAKTER – OGSÅ i underveisvurderingen. SLÅ DEN. Ett år jeg hadde god tid, telte jeg min karakterproduksjon – over 2000 karakterer som norsklærer for noe under 100 elever, inkl. da alle innleveringer og prøver, terminkarakterer og standpunktkarakterer.

Det ENESTE som kan slå dette, er tilbakekomsten av de nasjonale prøvene - med nye passord (som ikke alltid virker), nye og lange og herlige vurderingsveiledninger og nye rettinger og nye resultatlister fra sentralt hold som forteller meg AKKURAT det jeg visste fra før – at BÅDE Lise og Kristian var 3-ere i skriftlig – og at Lasse lå på vippen til 4. En bekreftelse altså.

- - -

Tiden kommer - den går ikke, sier afrikanerne - de har forstått det. Vi i vesten har ikke forstått noenting - har jeg en mistanke om... - eller som en god venn trøstet meg over et glass forleden:

Husk at tiden tross alt går, Knut – og ikke glem at i skolen er virkeligheten blitt en fiksjon som forstyrrer tallvirkeligheten. Og det er tallvirkeligheten som nå gjelder – det er DET de der oppe nå vil ha. Hvor lang tid skal det ta for deg - før du skjønner dette?

www.knutmichelsen.no

OM SIGNALEFFEKTEN OG FRAVÆRET SOM FORSVANT – LÆR AV POLITIKERNE

2010-01-11T22:13:00.000+01:00

AV OG TIL ønsker man som lærer at ens adferd skal være ladet med SIGNALEFFEKT– for eksempel når man for femtiende gang denne høsten tråkker over et par trefire dusin elever som ligger på gulvet i skolekorridoren mens de stirrer hypnotisert på sin egen facebook-profil - eller er inne på det fjerde eller femte nivået på worldofwarcraft…

Men utover høsten er jeg rett og slett blitt MER og MER usynlig – og ikke MINDRE og MINDRE usynlig - for dem jeg faktisk har ansvaret for skal bli gagns menneske - eller hva det het…

Da tyr man til Audun Lysbakken – Inkluderingsminister fra SV. For å markere at han ikke vil han noe egenjustis på Grønland i Oslo, tar han føttene fatt – den ene foten foran den andre - fra regjeringsbygget og – hør nøye etter alle USYNLIGE lærere: HAN GÅR RETT OG SLETT OVER GRØNLAND – og det SAMMEN med en somalisk forfatter som har følt seg tråkket på av sine muslimske søsken og kanskje brødre – fordi hun vil integreres i det norske samfunnet. Og vi snakker ikke om skituren til salige Nansen, men rett og slett om Grønlands torg i hovedstaden (det med alle trailerne og bussene)!

Audun fra SV slår deretter fast i Aftenposten 11.1 - stort oppslått på 2. side: ”Jeg ønsket å sende et KRAFTIG signal og fortelle at jeg ALDRI vil akseptere at noen plages” Sier Lysbakken. Det som altså for oss vanlige, dødelige rett og slett er en helt vanlig rusletur i byen, kan for en ledende, ung og svært ambisiøs politiker rett og slett føre til SKJELLSETTENDE resultater.

MEN: kan man LÆRE slik? – Sånn uten videre? Er ikke evnen til å påvirke sine omgivelser skjellsettende - rett og slett medfødt? Ja jeg spør som en dåre.

Så var det det økte sykefraværet...

Ja - jeg fikk med meg Lysbakkens sjef i regjeringen nylig – sykefraværet eller fraværet fra jobben MÅ ned – ellers!!

Men hvorfor MÅ det det??

Og det skal vel ikke gjelde på MIN arbeidsplass - i skolen? For elevene spiller det i hvert fall ingen rolle lenger om fraværet blir MINDRE eller MER – bare karakterene er i boks. Er resultatene i mine klasser gode – eller svært gode - til våren (80 % av alle karakterer setter jeg selv), burde jeg som lærer kanskje også vært omfattet av denne ordningen? Et rimelig krav, spør du meg.

Jeg står tross alt OVER elevene i skolehierarkiet – eller har jeg misforstått?

Uansett – den beste måten å få ned sykefraværet eller jobbfraværet på – er rett og slett å SLUTTE å registrere det! Slik det er på Stortinget – og for ALLE stortingsrepresentanter (Dagbladet 11.1). Enklere kan det ikke gjøres. Da ble vi kvitt den tidstyven også!

Make it simple, Jens.